Skamløshetens pris

Jeg virrer rundt i barneavdelingen med nyhetene på øret. Mens jeg leter etter en gave til en treåring, hører jeg ekspertene rase over Trumps skamløse maktbruk.

Nok en gang opptrer han som om internasjonale regler ikke gjelder for ham. Trump har selv sagt at det eneste som kan stoppe ham, er han selv.

Blikket faller på barneklærne foran meg, fulle av slagord. Break the rules. Born to be wild. The sky’s the limit. Det finnes knapt et plagg uten et budskap av denne typen.

En ubehagelig tanke melder seg. Hva om Trump ikke bare er et politisk utskudd, men også et kulturelt symptom? Hva om det er noe med verdiene våre som har banet vei for denne typen politikk?

På T-banen hjem åpner jeg nettavisen. Der leser jeg et portrettintervju med en ung kvinne som forteller at hun alltid har gått mot strømmen. Et A4-liv var aldri et alternativ. Hun trosset råd, ignorerte advarsler og satset på seg selv. Nå driver hun et selskap verdt millioner.

Når alle skal fly høyest

En solstråle treffer meg i ansiktet gjennom det skitne T-banevinduet, og jeg tenker plutselig på Ikaros. Den gamle greske myten om gutten som fikk hjelp av faren sin til å feste vinger til kroppen med voks for å flykte fra fangenskapet. Faren ga ham bare én advarsel. Han måtte ikke fly for nær solen.

Ikaros lettet, kom seg over muren og ble så beruset av frihetsfølelsen at han fløy høyere og høyere. Voksen smeltet. Ikaros styrtet i havet.

Nærmest alle gamle myter og fortellinger var advarsler mot å heve seg over samfunnets normer og regler.

Moralen i dagens suksesshistorier er ofte den motsatte. Du må bryte reglene for å lykkes. Oppfordrer vi dermed folk til å bli mer selvopptatte og hensynsløse? Forskningen tyder på det. Narsissistiske trekk har økt i den vestlige befolkningen siden andre verdenskrig.

Fra skamkultur til skamløshet

Jeg ønsker meg ikke tilbake til en tid da mennesker ble rullet i tjære og fjær eller satt i gapestokken fordi de ikke var rettroende og sømmelige. Eller til en barndom der barn som brøt med normene for korrekt oppførsel, ble sendt i skammekroken, og voksne ble beskyldt for å mangle skamvett.

Nettopp derfor heier jeg helhjertet på 68-ernes oppgjør med skamkulturen de vokste opp i på 50-tallet. Det var modig og nødvendig å utfordre autoritær barneoppdragelse, trange kjønnsroller og en menneskefiendtlig seksualmoral.

Oppfordringen til å bryte med påtvungne livsformer og lytte til seg selv ble en frigjørende motvekt til en samfunnsmoral som var i ferd med å kvele den individuelle livsutfoldelsen.

Men noe har skjedd siden den gang.

Det skamløse idealet har i løpet av få generasjoner gått fra å være et korrektiv til å bli en norm. I dag forventes vi å være unike, modige og grensesprengende. Et ideal som skulle frigjøre oss fra skammen, har paradoksalt nok blitt en ny kilde til skam, angst og utilstrekkelighet.

Maktens jungel

De som derimot ser ut til å mestre denne kulturen, er mennesker med sterke narsissistiske trekk. Det er mennesker som oppfatter seg selv som spesielle og derfor hevet over regler som gjelder for alle andre.

Egenskaper som tidligere ble sett på som problematiske, tolkes nå som autentisitet og styrke. Det bidrar til å forklare hvorfor 20 prosent av nordmenn støttet Trump i 2024, og hvorfor halvparten av unge menn sa de ville stemt på ham om de kunne.

I dag er begeistringen mindre. Trump viser oss hva skamløsheten fører til i ytterste konsekvens. Vi får en politisk jungel der makt erstatter regler og den sterkeste vinner frem. Det er ikke en særlig trygg verden, i hvert fall ikke for små land som Norge.

Når normer og begrensninger forvitrer, står vi igjen med to strategier. Enten må vi smiske med de mektige, eller så må vi bygge allianser som kan matche styrken deres. Det er dette landskapet europeiske ledere nå må manøvrere i.

Skamløshetens ideal har dermed gjort ærlighet vanskeligere og maktspill mer nødvendig.

Den sunne skammen

Og her hjemme? Hva skal vår motstand være?

Kanskje er tiden moden for å kaste et kritisk blikk på egne idealer. Vi kan begynne med å revurdere forholdet vårt til skam og lære oss å leve bedre med denne følelsen.

Ikke den destruktive skammen som ydmyker, knebler og støter ut mennesker som skiller seg ut. Men den sunne, prososiale skammen. Den som får oss til å hente oss inn igjen når vi tråkker over andres grenser og oppfører oss som om reglene ikke gjelder for oss.

Kommersielle krefter elsker skamløshet. Mennesker som synes de fortjener alt de har lyst på, er bedre forbrukere enn mennesker som har lært måtehold.

Derfor har jeg liten tro på at markedet av seg selv vil slutte å selge barneklær med oppfordringer om å bryte regler og sikte mot himmelen. Men vi som foreldre kan være mer kritiske til hvilke slagord vi kler opp småbarna våre i. Og vi som samfunn kan tenke litt mer over hvilke idealer vi viderefører.

Mediene kan også tenke over hvilke heltefortellinger de serverer oss.

I stedet for å intervjue nok en kjendis som har tenkt utenfor boksen, våget å gå sin egen vei og gitt blaffen i andres forventninger, kunne de kanskje også snakke med et menneske som har forlatt kjendistilværelsen til fordel for en samfunnsnyttig jobb. Og som faktisk er fornøyd med det.

Skam er en ubehagelig følelse som ingen lengter etter. Men som alle andre følelser er den der av en grunn. Skammen har bidratt til at vi overlevde som art, fordi den hjalp oss å holde oss inne med flokken den gangen fellesskapet var livsnødvendig.

Trump minner oss om hvorfor vi fortsatt trenger skammen og fellesskapet den beskytter. Noen grenser er der for at vi ikke skal fly for nær solen.