Skammens konsekvenser

Kronikken «Skamløshetens pris» av Kaja Melsom reiser et viktig spørsmål: Har vi gått for langt i å dyrke det grenseløse individet? Har skamløsheten blitt en ny norm som truer fellesskapet?

Det er en relevant bekymring.

Men kronikken bærer også preg av noe vi sjelden snakker høyt nok om: Den er skrevet fra et tydelig majoritetsperspektiv. Og det perspektivet former både problemforståelsen og hvilke løsninger som fremstår som nødvendige.

For hvem er det egentlig som har beveget seg fra skam til skamløshet?

I store deler av majoritetsbefolkningen gir det mening å snakke om en slik utvikling. Man har gått fra et samfunn med sterk sosial kontroll til et samfunn der individet står friere. I dette bildet blir skammen noe vi har lagt bak oss – og kanskje nå savner litt av.

Men dette bildet gjelder ikke for alle.

For mange med minoritetsbakgrunn er ikke skam noe som er på vei ut. Den er fortsatt en grunnleggende del av hverdagen.

Den regulerer valg, relasjoner og livsbaner. Den håndheves ikke bare gjennom indre følelser, men også gjennom ytre sanksjoner – sosial kontroll, ekskludering og i noen tilfeller vold.

Det kan komme til uttrykk i det hverdagslige:

Jenter som får kommentarer hvis de kler seg på måter som ikke samsvarer med forventningene i nærmiljøet. Gutter som forventes å opptre på bestemte måter for å ivareta familiens omdømme, eller ungdom som vet at hvem de snakker med, hvem de er sammen med, og hva de deler i sosiale medier blir fulgt med på.

Det kan handle om hvem man får lov til å være venn eller kjæreste med, hva man spiser, hvordan man oppfører seg i offentligheten, og hvilke valg man tar for egen fremtid.

I noen miljøer er det ikke bare foreldre som følger med – også søsken, storfamilie og nettverk bidrar til å holde oppsyn.

Slik blir individuelle behov og ønsker ofte underordnet et kollektivt blikk.

Når vi da diskuterer «skamløshetens pris» uten å erkjenne at mange fortsatt lever med «skammens konsekvenser», blir samtalen skjev.

Det er ikke bare et faglig problem – det er et blindfelt.

Kaja Melsom skriver innsiktsfullt om hvordan idealet om å «gå sin egen vei» kan skape narsissisme og hensynsløshet, og peker blant annet på figurer som Donald Trump som et ytterpunkt. Det er en viktig analyse av makt, kultur og verdier i vestlige samfunn.

Men når dette løftes fram som en generell samfunnsutvikling, risikerer vi å gjøre majoritetens erfaring til en universell sannhet.

Det er den ikke.

I mange minoritetsmiljøer er ikke hovedutfordringen at unge blir for individualistiske. Tvert imot: Utfordringen er at det kan være svært krevende å utvikle en selvstendig identitet. Å «gå sin egen vei» er ikke nødvendigvis et ideal – det kan være en risiko.

Her er skam ikke noe som mangler. Det er noe det ofte er for mye av.

Og det er nettopp her spenningen i det flerkulturelle Norge blir tydelig: Mens noen etterlyser mer skam for å beskytte fellesskapet, kjemper andre for mindre skam for i det hele tatt å få være seg selv.

Denne dobbeltheten forsvinner når vi snakker om skam som om vi deler den samme historien.

Det gjør vi ikke.

Det betyr ikke at Kaja Melsom tar feil. Men det betyr at analysen hennes er situert – den beskriver én virkelighet, ikke hele virkeligheten.

Hvis vi ikke erkjenner det, risikerer vi å lage løsninger som treffer skjevt.

Et sterkt fellesskap i et flerkulturelt samfunn kan ikke bygges på én forståelse av hva som er problemet. Det må romme at noen trenger sterkere grenser – mens andre trenger større handlingsrom.

Derfor trenger vi en bredere samtale om skam i Norge. En samtale som ikke bare spør om vi har for lite skam, men også hvem som fortsatt lever med for mye av den.

Først da kan vi nærme oss et fellesskap som faktisk inkluderer alle.