Skatt på drømmer?

Svenske Daniel Ek, Spotifys gründer og ennå en av de største aksjonærene, kunne aldri bygget opp strømmegiganten fra Norge, mener kronikkforfatterne. Foto: SHANNON STAPLETON / Reuters

Valgkampen 2025 avdekker et paradoks: Mens oljeselskaper fikk milliarder i skattefordeler for å lete etter olje, møter gründere og vekstbedrifter formuesskatt på verdier lenge før de finner gull.

Dette er en kronikk

Valgkampen 2025 er preget av en forunderlig konflikt knyttet til formuesskatt. Forunderlig fordi det ikke er samsvar i logikken som brukes i næringspolitikken til lands og det som har skapt suksessen offshore.

Da vi ønsket samfunnseffekten av at noen tjener penger på det svarte gull, forsto vi at det er lurt å gi skattefordeler. Oljeselskapene har til sammen fått over 110 milliarder kroner i refusjon for sine letekostnader, ifølge Bellona. Og det har vært lønnsomt å dekke 78 prosent av deres letekostnader frem til de tjener penger!

Det bør være til ettertanke at dette er penger fra fellesskapet til oljeselskaper som vel ikke kan karakteriseres som de vi først tenker på som trengende.

I møte med de som «leter etter gull» for å skape store norske selskaper på land, bruker vi motsatt logikk. Frem til selskapet har funnet en forretningsmodell som fungerer, er de også i konstant letefase. Men disse bedriftene møter vi med logikken: «Siden dere allerede har maskiner og utstyr dere bruker i letingen, skal dere betale skatt av denne verdien».

Enda større paradoks blir dette når Norge har som mål å øke eksport fra ikke-olje-relaterte bedrifter med 50 prosent og redusere utslipp med 55 prosent.

Bedriftene som kan skape eksportinntekter i milliardklassen har de aller fleste en lang vei fra idé til positiv bunnlinje, lenger enn oljeselskapene. Svenske Spotify brukte 20 år, men er i dag verdt dobbelt så mye som Equinor.

Hadde selskapet vært etablert i Norge med dagens krav til å bidra med skatt frem til en positiv bunnlinje, måtte investorene spadd frem 32 milliarder kroner. Med andre ord, dette ville neppe skjedd.

Og om selskapet mot formodning skulle lykkes med å få inn investorer som har så dype lommer, er det lett å forstå at gründeren i selskapet hadde blitt vannet ut bit for bit fordi hun ikke hadde noe annet i lommene enn drømmen og troen på at dette kan bli stort en vakker dag.

Uber er etter 15 år fortsatt ikke lønnsom, Airbnb brukte 14 år på første positive bunnlinje.

Norske 24SevenOffice brukte 25 år før de hadde en positiv bunnlinje. I dag sysselsetter de 750 ansatte, men de norske eierne sitter bare igjen med drøye 5 prosent av selskapet.

Det er ikke å vente at folk flest skal være interessert i disse sammenhengene. Men våre politikere bør ikke henfalle til populistisk retorikk som spiller på en logikk som er den motsatte av det som har gjort Norge rikt.

Det er legitimt å forlange at de rikeste skal bære større del av ansvaret. I dag betaler de 10 prosent rikeste nesten 40 prosent av personbeskatningen, og kanskje er det riktig at de bidrar enda mer. Men vi trenger en innretning på omfordelingen som likevel sikrer at flere blir rike nok til å finansiere velferden vi alle ønsker. Aller viktigst er det for de dårligst stilte i samfunnet.

I dag flytter de rike kapitalen ut av landet, utenlandske eiere får skattemessige fordeler når de kjøper ut norske eiere, og vekstbedriftene som leter etter gull blir skattlagt for drømmer om å skape den nye norske oljen. Stikk motsatt suksessoppskriften vi brukte da vi fant den gamle.