Skjerp dere og svar

Det er ikke til å tro.

Norske toppnavn er dokumentert i tett kontakt med Jeffrey Epstein – en dømt seksualforbryter – og svaret fra samfunnets øverste sjikt er: Stillhet.

Ikke én klar forklaring eller tydelig svar. Isteden kommer det: «Vi undersøker» og «Vi kommer tilbake».

Thorbjørn Jagland tier.
Børge Brende svarer, men kun på e-post – som hindrer oppfølgingsspørsmål og oppklaringer.
Kronprinsesse Mette-Marit tier.
Mona Juul tier, og hennes arbeidsgiver utenriksminister Espen Barth Eide jobber med å få oversikt.
Slottet svarer på vegne av Mette-Marit – men kun skriftlig og ikke konkret.

Grunnleggende spørsmål

Dette handler ikke om vanskelige vurderinger, men helt grunnleggende spørsmål:

Visste dere hvem han var?
Når tok kontakten slutt?
Hvorfor?

Det er ikke så himla vanskelig å svare på det, og det tar heller ikke dager å komme tilbake. Men det krever kanskje litt mot, og akkurat nå ser det ut til at makten ikke har så voldsomt mye av det.

For hva er det som egentlig skal utredes? De det gjelder vet allerede hvor mange ganger de har hatt kontakt, når kontakten skjedde, i hvilken sammenheng – og om den fortsatte etter at Epstein var domfelt for seksuelle overgrep mot mindreårige i 2008.

Dette er ikke komplekse regnskaper som må revideres. Dette handler om kalendere, meldinger og egne minner.

Hvor ferierte jeg for 10 år siden? Selvfølgelig vet man det. Dette ligner på et verdensmesterskap i trenering og unnvikelse.

Offentlige roller – offentlige forpliktelser

Når pressen krever svar er det ikke alltid vi har krav på det. Dette havner ikke i den kategorien. Dette handler ikke om privatliv, men om makt og tillit.

Mona Juul er ansatt i Utenriksdepartementet. Hun representerer Norge. Når UD nå selv undersøker hennes kontakt med Epstein, understreker det nettopp alvoret i saken. Da følger det også et særskilt ansvar for å bidra til åpenhet når spørsmål reises om dømmekraft og rolleforståelse.

Kronprinsesse Mette-Marit har en konstitusjonell rolle i norsk offentlighet. Slottet er ikke en privat kommunikasjonsavdeling, men en institusjon bygget på tillit.

Thorbjørn Jagland har gjennom store deler av sitt liv vært lønnet av fellesskapet – som statsminister, stortingspresident og generalsekretær i Europarådet. Med slike verv følger ikke bare privilegier, men også et særlig ansvar. Selv om han i dag ikke har noen formell rolle, skylder han samfunnet å bidra til åpenhet og tillit. Når det stilles spørsmål ved relasjoner, fordeler og forbindelser fra denne perioden, handler det ikke om privat moral, men om offentlig integritet. Tillit til maktpersoner forsvinner ikke idet man går av – den forvaltes også i ettertid.

Og tidligere utenriksminister Børge Brende leder i dag World Economic Forum i Davos – en organisasjon som profilerer seg nettopp på etikk, ansvar og globale verdier. Å «bli værende i Sveits» og tie saken i hjel vil ikke fungere.

Jo lenger tausheten varer, desto mer skader den tilliten.

Dette er ikke et rykte

Norske medier har dokumentert møter, invitasjoner og forbindelser til Jeffrey Epstein også etter at han var dømt. Dette er ikke spekulasjoner på sosiale medier. Det er åpne kilder, bekreftede hendelser og journalistisk arbeid.

Likevel behandles saken som om den er for komplisert å kommentere.

Historien viser ofte at det sjelden er selve handlingen som feller tilliten – det er håndteringen etterpå.

Når personer i maktposisjoner velger å tie, skaper de et inntrykk av at reglene er forskjellige for dem enn for andre. At de kan vente ut stormen og at offentligheten skal bli lei. Taushet er også et valg.

Men denne saken forsvinner ikke fordi den berører noe grunnleggende: forholdet mellom makt, nettverk og ansvar.

Og den berører også Norges selvbilde. Vi liker å tro at vi er et samfunn der åpenhet gjelder alle – også de med titler, kroner og toppjobber.

Hvor lang tid skal dette ta?

Spørsmålet er derfor ikke lenger hva kontakten var.

Spørsmålet nå er: Hvorfor får vi ikke svar?

Hvor mange dager trenger man for å si: Ja, jeg møtte ham. Nei, jeg hadde ikke videre kontakt. Nei, han fikk ingen gjenytelser.

Alt annet er trenering.

Dette holder rett og slett ikke.

Når landets mektigste mennesker ikke svarer når de blir konfrontert med dokumentert kontakt med en dømt seksualforbryter og planlagt besøk og ferieturer, er det arroganse. De oppfører seg som om dette er en pinlig privat affære som kan ties i hjel, og som om offentligheten ikke har krav på svar.

Som om tillit er noe de eier – ikke noe de forvalter.

Men de tar feil.

Dette er mennesker som har levd av makt, titler og posisjoner gitt av fellesskapet. Da følger det også en plikt: å forklare seg når tilliten settes på spill. Ikke med juristspråk. Ikke med trenering. Ikke med kommunikasjonsstrategi. Men med klare, enkle svar.

Hvis man ikke tåler å bli stilt til ansvar, burde man aldri hatt makt.

Handler ikke lenger om Epstein

For dette handler ikke lenger om Epstein. Det handler om et maktsjikt som tror stillhet er en strategi.

Og om et samfunn som nå må si høyt det som burde være åpenbart:

Skjerp dere og svar.