Skolen skal ikke være et sted for religiøst press

Skolegudstjenesten krever ikke tro eller religiøs deltakelse. Det er en times felles kulturell markering i løpet av et helt år, skriver innsenderen. (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB)

DEBATT: Elever kan oppsøke moskeer, kirker, templer og synagoger på fritiden. Skolen skal være et trygt og felles læringsmiljø, ikke et andaktsrom, skriver Almir Martin.

Debatten om skolegudstjenester og religionsutøvelse i skoletiden kommer tilbake hvert år. Denne gangen foreslår professor Ole Jakob Løland at elever skal kunne følge lærere til kirke, moské, tempel eller synagoge. Målet er likebehandling. Det forstår jeg.

Jeg har muslimsk bakgrunn og gode minner fra tro og tradisjon. I dag er jeg agnostiker, men jeg har stor respekt for religion og for dem som tror. Det jeg skriver handler ikke om å kritisere noen religion. Det handler om hvordan vi best beskytter barn og unge i skolen. 

Når idealer møter virkeligheten

Jeg har jobbet i integreringsfeltet i over ti år. Der møter jeg virkeligheten i klasserom, på foreldremøter og i ungdomsmiljøer. Det gir et annet bilde enn det man får i foredragssaler.

Mange forskere mener godt, men undervurderer hvor sterkt religiøst og kulturelt press kan være i enkelte miljøer. I Norge er religion i stor grad en privatsak. I mange andre kulturer er religion mer kollektiv, med forventninger om å gjøre som gruppen gjør. Dette presset merker unge langt sterkere enn voksne er klar over.

PROBA sine analyser viser at negativ religiøs kontroll øker, særlig under ramadan. Dette er ikke et teologisk spørsmål, men et sosialt. Og det er ungdommene som merker det først. 

I den samme analysen, som ble gjort på oppdrag fra IMDi, rapporterer også IMDis egne mangfoldrådgivere om økt religiøst press blant elever med muslimsk bakgrunn. Dette er fagfolk som står i hverdagen med elevene. Når de sier at presset øker, bør vi lytte.

Lærere har fortalt meg at elever i fortrolighet sier at de ikke ønsker bønnerom på skolen, men at de føler seg presset til å delta fordi de ikke vil bli sett på som dårlige muslimer. Dette handler ikke om tro, men om gruppelojalitet og frykt for reaksjoner. 

De samme erfaringene sitter jeg også med. Enkelte elever har kommet direkte til meg og sagt akkurat det samme. Mange unge ønsker faktisk strengere regler. Ikke fordi de tar avstand fra religion, men fordi de trenger hjelp til å kunne velge selv. 

Flere av dem er troende og går jevnlig i moskeen, men ønsker likevel at skolen skal være et sted der de slipper press og forventninger. Men på grunn av det sosiale presset er det mange som ikke sier dette høyt.

Skolegudstjenester viser at balanse er mulig

Derfor er det viktig å se på hvordan skolegudstjenester praktiseres i dag. De er i stor grad gjort så nøytrale som mulig. Innholdet er tonet ned, og enkelte rektorer har foreslått å erstatte ordet prest med vert. Foreldre kan enkelt reservere barna sine. Frivilligheten er tydelig.

For meg, som har muslimsk bakgrunn viser dette at Norge har en god modell. En gang i året inviterer skolen til en rolig og trygg samling i kirken. Foreldre velger selv om barna deltar. Det er ikke religiøst press. Det er en del av norsk kulturarv, og det er positivt at også barn og foreldre med minoritetsbakgrunn får innsikt i denne tradisjonen.

Skolegudstjenesten krever ikke tro eller religiøs deltakelse. Det er en times felles kulturell markering i løpet av et helt år. Det er noe helt annet enn å åpne for aktiv religionsutøvelse i skolehverdagen.

Bønnerom i praksis 

Bønnerom høres inkluderende ut i teorien. Slik er det ikke i praksis. De brukes nesten bare av én gruppe elever, hovedsakelig elever med muslimsk bakgrunn, samt enkelte elever fra lukkede kristne trossamfunn som ber om egne andaktsrom. De kristne elevene får som regel et klart og tydelig nei, uten mye diskusjon. 

Når et rom først etableres, kommer kravene gjerne etterpå. At rommet skal vende i riktig retning. At skolen må tilrettelegge for vask før bønn. At gutter og jenter skal ha hvert sitt rom. Og hva gjør skolen hvis bønnetidene krasjer med undervisningen? Skal elever få avbryte timen, prøven eller til og med eksamen for å gå og be?

Wudu, altså rituell vask før bønn, krever egne fasiliteter som er lett tilgjengelige og i umiddelbar nærhet.

I tillegg kommer interne skillelinjer i islam, mellom sunni, shia og ahmadiyya. Dette er konflikter og grenser skolen verken kan eller skal ta stilling til.

Danmark viser en annen utvikling

Danmark går nå motsatt vei: Flere universiteter fjerner bønnerom, og statsministeren begrunner det med behovet for å beskytte unge mot sosial kontroll. Poenget er ikke å begrense tro, men å sikre ungdom frihet. 

Denne debatten kommer også til Norge spørsmålet er om vi velger å lære av erfaringene.

En inkluderende skole er en nøytral skole

Skolen må være et sted der barn først og fremst møtes som elever, også når de har ulik trosbakgrunn. Det er viktig at vi ikke legger opp til ordninger som gjør at enkelte barn og unge voksne begynner å føle at de må representere sin tro eller stå til ansvar for den. Norge har religionsfrihet, men også frihet fra religion. Begge deler må gjelde i skolehverdagen.

Mer religionsutøvelse i skoletiden skaper ikke bedre integrering. Det skaper mer press og flere konflikter, særlig for ungdom som allerede står i krysspress mellom familie og egne ønsker.

Elever kan oppsøke moskeer, kirker, templer og synagoger på fritiden. Skolen skal være et trygt og felles læringsmiljø, ikke et andaktsrom.