– Skriver så godt om fugler at vi rives med

Som alltid med Dag O. Hessen: En fryd å lese, en dyster bakgrunn. Hvor blir det av fuglene?

Prisbeslønte Dag O. Hessen er ute med en ny bok om fugler, «Fugleperspektivet. Erobringen av naturen». Foto: Anne Valeur

Oppdatert fredag 29. august kl. 17:00

Dag O. Hessen er bilologiprofessor, en usedvanlig produktiv fagbokforfatter og en sjeldent velopplagt formidler - som har gitt ham mange priser. I 2020 ble han også hedret både med Brageprisen for årets beste sakprosabok og Brages Hederspris.

Hans nye bok, «Fugleperspektivet. Erobringen av naturen», er virkelig morsom å lese.

Den er velskrevet, lettlest og fascinerende - til tross for at innholdet viser en dyster utvikling.

Hessen har en varme overfor naturen, denne gang trekkfuglene, og det er skrevet med kjærlighet, fine minner, gjenkjennelige skildringer av fuglelyder rundt oss, fuglekasser, jakt på vakre fugleegg.

Samtidig er det bredfullt av fakta om de enorme endringene på jordkloden som har ødelagt utallige deltaer, våtmarker og andre områder - som i århundrer har vært hekkeområder, stoppesteder og start- og endestasjoner på trekkfuglenes ferd.

Han skriver så godt at vi rives med, googler navn og steder, bruker atlas for å finne de enorme havområdene fuglene har fløyet over.

Kan virkelig fuglekongen på fem gram krysse Nordsjøen?

Hvordan ser de ut, storspoven, brushanen, åkerriksen og hortulanen? Hvor stort er Po-deltaet? Hvor er nasjonalparken Banc d’Arguin - der Vest-Afrikas største samling av vade- og vannfugler holder til?

Denne gode boken har bare ett, men stort minus: Her burde vært tegninger av fugler, kart over land og hav. Hvor har forlaget vært?

Dag O. Hessen gjør tre nedslag i tid, i 1825, 1925 og 2025 - og får vist de store endringene på jordens overflate.

Før lå jorden i mørke, nå er det lys fra byer, industrianlegg og veier døgnet rundt. Det er fortsatt «noe av et mysterium» hvordan trekkfuglene finner fram, skriver Hessen.

Han velger ut to steder, det fuglerike området Jæren og på Hessa på Møre - der hans fars familie kom fra, med nedbygd natur og sjøfuglens triste skjebne.

Han har denne gang tatt skjønnlitterære grep og virkemidler i bruk, her diktes det opp menn og kvinner i de tre hundreårene og som følger i generasjoner. Det fungerer greit nok, fortellingene formidler menneskenes nærhet til fugl.

Her er ungutters farlige ferd i det bratte fuglefjellet på Runde i jakten på fugleegg, her gir en prest i 1825 en stor gul fjær fra en paradisfugl til en bonde som legger den i en bibel - som løftes fram av senere generasjoner i 1925 og 2025.

Det går nedover. Verdens bestander av virveldyr, fisk, amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr har sunket med 73 prosent i løpet av 40 år.

I Norge har bestandene for 9 av 10 trekkfugler avtatt siden 1990. Løvsangerne er betydelig redusert, åkerriksa som fantes i åker og eng, er så å si utradert. De hundretusener krykkjer med sin kakafoni av lyd har etterlatt fuglefjellet som en svart vegg. Og når så du sist en vipe?

Boken har flust av fine fortellinger, om pilstorken - en stork som ble skutt i 1822 i Nord-Tyskland hadde en 80 cm. pil gjennom halsen, storken hadde hadde klart å trekke helt fra fra Sentral-Afrika med en tung pil.

Han skildrer Po-deltaet i Italia der tolv storker bryter opp og trekker nordover, de skifter kurs og følger elven Adda nordover mot Comosjøen. De hviler noen dager og passerer over Alpene.

De flyr for siste gang, sier Hessen. Neste år vil de utnytte milde vintre på avfallsplassene. Blir storkene borte?

Boken kunne vært skrevet som en brannfakkel, men den er skrevet som en hommage, en lovprisning av fuglenes verden og verdien av naturlandskap.

Årets bok er den andre i en planlagt trilologi - den første var «Jervesporet» (2023), og den siste skal handler om breer. Vi aner nok perspektivet - men man gleder seg alltid til en bok av Hessen.