Skrøpelige foreldre: En diktsamling setter ord på frykten

Hei, kjære deg.

Dette Bokbrevet handler om en av våre største frykter og hvordan leve med den.

– Det siste jeg trenger nå er at dere blir syke eller dør, sier jeg til mamma på telefon.

– Eller at kong Harald dør. Det orker jeg bare ikke akkurat nå.

Jeg legger an den litt tøffe tonen vi bruker i familien når vi uttrykker at vi er glad i hverandre, og mamma ler. Men det er jo sant.

I denne usikre verdenssituasjonen trenger jeg både Norges farsfigur og mine egne foreldre på post og ved god helse. Men hvor lenge vil det vare? Min strategi er fortrengning.

Så kom diktsamlingen «Ringer mor» og rørte ved de ømmeste nervetrådene: Hvordan blir det når jeg ikke lenger har mamma å ringe til?

Jeg prøver å nærme meg tanken i dette Bokbrevet, som også handler om Jane Austen og om Volodymyr Zelenskyj. Jeg har lest en biografi om den ukrainske presidenten som inspirerer, men som får meg til å tenke på den viktige grensa mellom mot og overmot.

Er du om bord?

Jeg vet ikke hvordan du har det med å ringe din mor, men min mor har alltid hatt en sjette sans når det gjelder «ongane» sine.

Allerede innen jeg har sagt Hei det er meg, kan hun høre på stemmen min dersom noe er galt.

– Ka e det for nåkke no sislemor, kan hun si, og jeg kan klage min nød, om det er pengesorger, kjærlighetssorger eller deadline–stress.

Mamma er der alltid, til å tøyse og trøste i likt monn.

Eller det vil si: Sånn har det vært.

I flere år nå har det vært like mye jeg som lytter til stemmen hennes.

– Du har ikke en bra dag i dag, hører jeg?

Mamma er 85 år og har mange «vondter». Det gjør at jeg bekymrer meg masse for henne, mens hun tviholder på sin rett til å bekymre seg for meg.

Telefon­samtalene våre arter seg ofte som en stillingskrig, hvor begge hevder retten til å vise omsorg for den andre. Hun klager over smerter, jeg ber henne gå til legen, hun syns ikke det er verdt å plage en doktor. Hun døyver frykten med sigaretter, jeg himler med øynene.

Da jeg fikk diktsamlingen «Ringer mor» i posthylla, gikk tittelen rett i hjertet mitt. Jeg tok den med på hyttetur, men måtte raskt ta en pause.

Her var det dikt som uttrykte så altfor godt de vonde følelsene jeg kjenner stadig mer på.

Kari Saanum debuterte i 1992. Hun har skrevet noveller, dramatikk, ungdomsbøker og lyrikk. Dette er mitt første møte med hennes forfatterskap. Denne boka er den som har truffet meg hardest i år.

Foto: Kristin von Hirsch / Oktober forlag

Noen ganger kan jeg bli sint på mamma, for at hun ikke tar bedre vare på seg selv, at hun ikke tar min bekymring på alvor.

Så får jeg dårlig samvittighet med én gang. Jeg mener jo ikke å kjefte på henne. Vet hun at sinnet mitt egentlig er uttrykk for kjærlighet?

Saanums diktsamling er delt inn i fire bolker, og noen dikt peker framover mens andre går bakover i tid. Alle kretser rundt et forhold mellom en kvinne og hennes aldrende mor.

Det er ikke sånn at det er 100 % match mellom diktsamlingen og mitt liv. Men å skrive dikt om telefonsamtaler med sin mor er et grep som treffer.

Jeg tenker på mamma som alltid legger igjen lange meldinger på svareren min, selv om jeg har sagt at jeg aldri hører på talemeldinger. Hvis jeg ikke ringer fort nok tilbake, ser hun for seg at jeg har blitt voldtatt og kastet i en grøft.

Jeg kan bli irritert hvis mamma ringer meg på jobben en travel dag, men bli like irritert når mamma sier hun ikke vil ringe og forstyrre oss som er så travle.

Diktene blir vondere og vondere. For denne aldringen, den gjør folk skrøpelig.

Av og til får jeg sjokk når jeg kommer inn døra hos foreldrene mine. I hodet mitt er de fortsatt spreke og sterke og pene og morsomme. Nå trenger de hjelp til mye, og jeg kan føle at rollene som barn og foreldre er byttet om.

Det er en sorg at vi ikke får den gode tiden tilbake.

Mange foreldre ønsker at de skulle kunne skru tiden tilbake til da barna deres var yngre, men det gjelder jammen meg for oss barna også.

Noe av det jeg snakker mest om med jevnaldrende er nettopp omsorg for aldrende foreldre. Før denne diktsamlingen kom min vei, har jeg funnet lite om disse kompliserte relasjonene, være seg i nyhetsbildet eller i kunsten.

Bak bekymringene for helsa, spøker frykten for døden. Som den perfekte vertinne og festløve, har mamma for lengst planlagt begravelsen sin: Hvilke salmer hun skal ha, annen musikk og gjester. Når vi spør etter lappen med instrukser, peker hun på hodet sitt og sier:

– Eg har det her inne.

Vi ler godt av det, men kanskje er det typisk at vi fortsatt tenker på begravelsen først og fremst som en fest som må planlegges.

Kari Saanum viker ikke tilbake for å skrive om det uunngåelige, den dagen telefonsamtalene tar slutt.

Hvorfor da lese disse diktene?

Alle bøker jeg har lest i livet mitt peker mot at fortrengning ikke er en god strategi på sikt. Jeg føler jeg må øve meg på bare det å se det for meg.

Jeg må ha konfrontasjons­terapi med døden.

Derfor leser jeg ett dikt innimellom, og kjenner litt og litt på følelsene. Og heldigvis – ennå er det tid.

Jane Austen: Er det ikke deilig å ha noen å hate

I første episode «Leseklubben» sin nyeste sesong måtte lesepanelet begynne med å ta opp mannlige fordommer mot romanen «Stolthet og fordom».

Både Kristoffer Olsen og Mímir Kristjánsson syntes omslaget med løkkeskrift virket altfor femi og grudde seg til å lese om kyser og kjoler og ball og dilldall.

Det tok kort tid å innse at Jane Austen først og fremst er ironiker, og at hun er den første til å drite ut kvinner som kun er opptatt av blonder og bryllup.

Som kvinne med sans for syrlig vidd er jeg naturligvis Austen-fan, og særlig «Persuasion» har jeg lest og hørt på lydbok flere ganger.

Jeg trodde faktisk jeg hadde lest «Stolthet og fordom», men det viste seg at jeg bare hadde sett filmen med Keira Knightley som Elizabeth Bennet. Så jeg kastet meg på Leseklubben.

Allerede på første side ble jeg oppgitt over Mrs. Bennet, hovedpersonens mor. Hun er et overfladisk nek som bare er opptatt av å gifte bort døtrene sine.

Så strømmet det på med kjipe bifigurer: To av lillesøstrene til Elizabeth er overfladiske fjols og Mr. Whickam er en sleip snok.

Kvelden før 17. mai rant det over for meg og jeg pepret leseklubben-dronning Christine Lossius Thorin med sms-er:

torsdag 16. mai, 20:44

Siss Vik:Mr. Collins er så GRUSOM!

torsdag 16. mai, 21:59

Siss Vik:Og søstrene til Bingley er BITCHES

mandag 19.mai, 19:45

Siss Vik:OMG, lady de Burgh er jo virkelig en HEKS

mandag 19.mai, 19:51

Lossius:HEKS!!!!!!

mandag 19.mai, 19:52

Lossius:WOMANSPLAINER. legger seg opp i alt.

Å så deilig å irritere seg sammen! Som podkastlytter godter jeg meg skikkelig når Mímir legger ut om hvor slyngelaktig Mr. Bingley er og Kristoffer kaller den dumme og selvgode Mr. Collins for en våt bagett.

Så stor plass tar disse ufyselige birollene at jeg har fått en ny teori: Kjærlighetshistorien i Austens romaner er mest en motor for å vise fram menneskers dårlige oppførsel.

Kanskje håpet Jane Austen å sette opp et speil for sin samtids lesere, og gi dem mulighet til å forbedre seg.

Antagelig er det for mye å forvente av leserne, om de levde på 1800-tallet eller nå. Det må uansett ha vært en sann glede for intelligente lesere å se klysete adelsfolk avkledd av Jane Austens skarpe penn.

Og Raga Rockers tar ikke feil: Det er deilig å ha noen å hate, i hvert fall i romanform!

Lossius og jeg hater på Mr. Collins og Lady de Burgh

Anita Reinton Utgård / NRK

Nå som jeg er ferdig med romanen, skal jeg OMSIDER se TV-serien med Colin Firth som Mr. Darcy.

Jeg vet. Jeg er late to the party. Men jeg skal kose meg – både med Firth i våt skjorte og de kjipe bifigurene. Jane Austen er en fest, både i bokform og på film.

Zelenskyj og Trump har noe til felles

Volodymyr Zelenskyj er en fascinerende skikkelse, og allerede i 2022, samme år som Ukraina ble invadert, kom den første biografien om den ukrainske presidenten ut.

Det syns jeg var mistenkelig raskt, og boka fikk ikke så god kritikk. Men nå har jeg funnet en knallgod biografi fra 2024 som jeg mener alle bør lese.

Simon Shuster er en russiskfødt amerikaner som har dekket Ukraina for Time Magazine i mange år. Da han fortalte redaktøren sin at en komiker(!) stilte til presidentvalget i 2019, sa de kjør på, dette vil vi høre mer om!

Siden da har han fulgt Zelenskyj tett, og observert den slående forvandlingen fra blid slapstick-komiker til alvorspreget president i krigstid.

«Spilleren» åpner i det mest dramatiske øyeblikket, på natta 24. februar, 2022. Hjemme hos Zelenskyj-familien blir schæferen og papegøyen urolige, og Olena Zelenskyj våkner av drønn utenfor. Senga er tom, mannen hennes har kledd seg i dress. Han sier én kort setning før han drar til presidentpalasset:

– Det har begynt.

De første kapitlene er særdeles inspirerende, for Zelenskyj er en tøffing. Når statsledere ringer og inviterer ham til å bo hos dem i eksil, svarer presidenten:

– Eksil? Jeg skal ikke i noe eksil. Jeg blir og kjemper for landet mitt.

Zelenskyjs mot smittet over på folket hans, og der jeg ligger og leser, trygt i senga mi, smitter det meg også. Jeg skal lage molotovcocktails om det blir nødvendig!

Men «Spilleren» er ikke en ren hyllest. Zelenskyj er en modig type, men han bikker også over i overmot.

Etter hvert som jeg leser blir jeg også overrasket over likheter mellom Trump og Zelenskyj. Begge kommer fra TV-bransjen og vinner presidentvalget på løfter om å kaste ut den gamle politikken. Begge har fått en overdreven selvtillit basert på sin popularitet på TV.

Schuster mener at mange ukrainere stemte på rollefiguren Zelenskyj spilte i TV-serien «Folkets tjener» heller enn den ekte Zelenskyj.

Kanskje skyldtes klinsjen mellom Trump og Zelenskyj i Det hvite hus at de er litt for like?

Paradoksalt nok blir det en fordel at Zelenskyj har mer erfaring som impro-skuespiller enn som politiker og militærstrateg. Han er smidig og kjapp i vendinga og skjønner hva som trengs.

– Min rolle er å være et symbol, sa Zelenskyj da Russland invaderte Ukraina.

Som den skuespilleren han er, bytter han kostyme, fra dress til militærgrønn genser, og spiller rollen som statsleder i krig svært godt. Utenlandske statsledere strømmer til for å ta selfie med den karismatiske presidenten, men det blir ingen fotos før de har lovet våpen og pengestøtte.

Uansett hvordan krigen ender, er «Spilleren» like storslått som et gresk drama, med en heltefigur som aldri ønsket seg den rollen han ble tildelt.

Jeg kunne skrevet masse mer som er interessant med boka, men nå må jeg faktisk logge av for å ringe mamma.

Det nærmer seg litteraturfestival på Lillehammer, der Haruki Murakami er trekkplaster i år. Vi skal ha sending om hans forfatterskap derfra, så jeg driver og leser meg opp på Murakamis 80-talls romaner, der vi møter enhjørninger med gullpels, blant annet. Mer om det siden.

Snakkes!

Kommenter

Er diktsamlingen «Ringer mor» noe for deg, tror du? Har du opplevd at bøker har hjulpet deg å sette ord på vanskelige følelser?