Slår fra seg!

Det finnes forfattere som leverer bøker på samlebånd, og så finnes det de som lar det gå tid. Steve Leirvik har tatt seg tid.

Det har gått femten år siden han debuterte som romanforfatter med «Jeg så verden for tidlig», og ser vi bort fra en kort novellesamling på et mikroforlag, har det vært stille fra ham.

Derfor er det desto mer gledelig at Leirvik vender tilbake med en roman som treffer.

For boken med den slående tittelen «Alle de russiske horene» er en svært god oppvekstroman om en gutt fra et fattig og ustabilt hjem i Nord-Norge.

Tankene går rett til Thomas Korsgaards bøker om Tue.

Allerede på de første sidene settes tonen. En mor med alvorlige tvangstanker kommanderer sønnen til å stå stille i gangen mens hun oppjaget sjekker at filleryen ligger i vater og at døren faktisk er låst.

Gutten er fanget mellom morens tvangshandlinger og farens ofte truende nærvær. Han har lært seg å leve i beredskap.

Romanen beveger seg fra Stamsund via Fauske til Hammerfest, som blir bokas egentlige sentrum. Vi er tilbake på 1980-tallet og de første årene på 1990-tallet.

Steve Leirvik har vært åpen om at han har vokst opp med lignende problemer som gutten han skriver om i «Alle de russiske horene». Foto: Vilde Roksvåg Ludvigsen

I Hammerfest jobber moren deltid på Findus-fabrikken, mens faren tar hyre på trålere og drikker for mye. Den lille familien kjøper mat på krita, med namsmannennamsmannenEn offentlig tjenesteperson som har ansvar for å gjennomføre tvangsfullbyrdelse, som for eksempel å kreve inn gjeld. hakk i hæl. De bor i «Chicago», arbeiderblokkene for Findus-ansatte, der «det er helt Chicago».

Her bor småbarnsfamilier, einstøinger, drankere og folk som bare prøver å holde seg flytende. Når moren står ved slakterennene og «dør mer og mer i ansiktet», blir det tydelig hvor mye av fortellingens styrke som ligger i de sosiale detaljene, ikke bare i familiehistorien.

Leirvik fremstiller verken faren eller moren som endimensjonale.

Faren er ikke bare en fyllefant, men en skikkelse som veksler mellom det kameratslige og det truende. Moren kan terrorisere sønnen med kontroll og kommandoer, men også danse med ham på kjøkkenet, gi ham sjokolade og spørre:

«Hun er ikke så verst, den mora di, hæ?»

Midt i uroen mellom foreldrene finnes et fristed: bestemoren. Hun blir guttens trygge havn, en av de få voksne som evner å gjennomskue situasjonen og gi ham omsorg uten betingelser. Det er en viktig motvekt i en roman der hjemmet ellers er et langt forvarsel om katastrofe.

Foto: Vilde Roksvåg Ludvigsen

Mens gutten blir større, rakner Sovjetunionen like over grensa. Russisk sprit og prostituerte blir en del av bybildet. Forfallet i Hammerfest tar til, med stadig færre muligheter.

Leirvik har et godt øre for replikker og et skarpt blikk for miljøet han skriver frem.

Når moren sier «Jeg kunne blitt noe mer», rommer det både klasseharme og bitterhet over livets gang. Språket er hele veien stramt, konkret og usentimentalt. Presensformen gjør boka tett og klaustrofobisk. Tidvis er det litt vanskelig å orientere seg i guttens alder. Klarere tidsmarkører hadde vært lurt.

Hva så med de russiske horene? Jo, de finnes der i utkanten, som representanter for det fremmede og guttens famlende forestillinger om erotikk og omsorg. Når han blir trøstet av «ei sånn russisk ei», åpner romanen et annet rom, mildere og mer gåtefullt enn resten.

Det er et av bokas fineste spor, og et sted der jeg gjerne skulle hatt enda en omdreining.

Leirvik fornyer ikke akkurat oppvekstromanen. Men han skriver med en slik kroppslig uro og sosial presisjon at boka likevel oppleves ny.

«Alle de russiske horene» er en sår og overbevisende roman. Det er bare å håpe at Leirvik ikke lar det gå femten år til neste gang.