Slår helse-alarm om norsk ungdom: – Tikkende bombe

– Norsk idrett er helt nødt til å se på modellen sin, og hvordan de kan nå alle norske barn, sier Øyvind Sandbakk.

Han er tidligere langrennsløper. I mange år forsket han på toppidrett ved NTNU. I dag er Sandbakk sportsdirektør ved Norges Toppidrettsgymnas og professor ved UiT Norges arktiske universitet.

Neste generasjons idrettsmodell starter i klasserommet

I en kronikk i VG slår Sandbakk og Erik Grasaas ved Universitetet i Agder alarm om det de mener er et potensielt klasseskille i fremtiden: Aktive og inaktive ungdommer.

For norsk idrett blir stadig mer polarisert, mener Øyvind Sandbakk:

– I media diskuteres det ofte når man kan selektere og spisse laget i barneidretten. Det er en viktig diskusjon. Men vi ser også et stadig større klasseskille i hvem som driver med idrett. De med ressurssterke og engasjerte foreldre er generelt mer aktive, får god oppfølging hjemmefra, og er også de som har råd til å betale for akademier og idrettsavgifter, sier han.

Øyvind Sandbakk

Sportsdirektør ved NTG og idrettsprofessor

– Samtidig er det mange som fanges av skjermen og som ikke driver med idrett. Eller som ikke har ressurssterke foreldre som gjør at de kan følge idrettsdrømmen sin.

Sandbakk mener det er synd om fremtidens idrettsutøvere er avhengige av å ha ressurssterke foreldre som tilrettelegger i hverdagen og har god råd.

– Er kløften mellom de aktive og de passive økende?

– Ja, det ser sånn ut, mener han.

– Hva bygger du det på?

– Det viser seg både i forskning og i ulike undersøkelser. Men det er også forskjell på idrettene: De fleste kan fortsatt spille fotball. Men ser du på idretter som alpint, tennis og golf, så er det ikke så mange som har råd til det. Der kommer skillet tidlig.

Sandbakk snakker om at det å være aktiv går i arv: Er foreldrene aktive, smitter det gjerne over på barna. Og i toppidretten, mener han, ser man stadig flere «familieprosjekter».

Sandbakk liker ikke utviklingen.

– I fremtiden tror jeg at færre vil ha det grunnlaget som kreves for å drive idrett på høyt nivå. Samtidig er økt inaktivitet en tikkende bombe med tanke på folkehelse.

IDRETTSSKOLER: NTG Lillehammer. Foto: Geir Olsen / NTB

– Tidligere har den egenorganiserte idretten, kombinert med organisert idrett på ettermiddagen, vært en suksessfaktor i norsk idrett. Og etter hvert har det dukket opp idrettsgymnas som gjør at de mest motiverte har fått mulighet til å trene to ganger om dagen.

– Men det er jo ikke gratis. Det er ikke sikkert alle har penger til å gå på NTG?

– Det er riktig. Vi jobber nå aktivt for å få på plass stipendordninger slik at vi kan fange opp flere. Samtidig er det staten som har bestemt at vi bare får dekket 85 prosent av skolepengene, og at foreldrene må betale de siste 15 prosentene.

NTG driver, akkurat som Wang, også idrettsungdomsskoler.

– Ved NTG har vi over 1000 søkere hvert år, samtidig som vi kun har tillatelse til å ta inn rundt 300 elever. Hvert år er det altså 700 ungdommer som vi ikke kan tilby plass. Utvelgelsesprosessen er krevende og problematisk, erkjenner Sandbakk.

Det er ikke det eneste som bekymrer:

– Vi ser at de som har gått på idrettsungdomsskoler ofte har bedre forutsetninger enn andre når de skal videre til toppidrettsgymnasene.

– Bidrar ikke du og NTG da til det du slår alarm om: At det blir en elite som får sjansen til å bli god?

– Jo, det tror jeg. Og det er vi bevisste på. Vi gir noen muligheter som andre ikke får. Det er synd. Men det er et politisk spørsmål: Enten må vi ruste opp den offentlige skolen og finne en modell sammen med idretten som gjør at vi kan gi flest mulig sjansen. Eller så må myndighetene si at de åpner for flere private idrettsungdomsskoler.

Og det er her løsningen ligger, mener Øyvind Sandbakk. Skole og idrett i et samspill Norge ikke har sett tidligere.

Utfordringen hans går først og fremst til idretten:

– Norsk idrett må gå i dialog med skolen for å utvikle gode modeller. Jeg ser ikke for meg at dette er fag man skal få en vurdering i. Men jeg mener at det er en langsiktig veldig god investering å sørge for at alle barn får muligheten til å prøve ut idretter, til å få en god bevegelsesdanning og til å være mer fysisk aktive utover det som man har i kroppsøvingsfaget.

Sandbakk mener oppsiden for norsk idrett er at man vil nå alle barn når man inngår et samarbeid med skolene.

Han vil ikke ta bort rollen til foreldre i idretten. Professoren snakker varmt om frivillighet, dugnader og den norske modellen.

– Men om man kan øke mengden aktivitet, avlaste frivilligheten, øke kompetansen og knytte idrettslagenes arbeid inn mot et pedagogisk miljø, så vil idretten kunne få en unik tilleggsdimensjon.

– Man vil ha folk i aktivitet og det er sunt. Men mange finner glede i å spille et instrument også?

– Ja, og jeg ser at Kulturskolen har gode tilbud etter skoletid. Det er veldig fint. Jeg har selv barn som har blitt veldig glad i dans gjennom Kulturskolen. Det å spille gitar: Jeg tror ikke det står i kontrast til dette. Det er ikke sikkert slik at modellen bør være sånn at alle spiller håndball og fotball fem dager i uken. Kanskje er det noe fysisk annenhver dag?

Foto: Ørn E. Borgen / NTB

– Nøyaktig hvordan en modell skal se ut, må det lages piloter på og gjøres lokale justeringer.

– Hvorfor er det ikke politisk vilje til å få inn mer fysisk aktivitet i skolen?

– Jeg tror det handler om at man ikke har ønsket å investere mer i skolen. Kommuneøkonomien er generelt dårlig og da blir det vanskelig å gjøre mer enn det som er lovpålagt. Men jeg savner også at idretten…

Sandbakk lar ordene henge i luften i et par sekunder før han fortsetter:

– Det er idretten som burde ha det største engasjementet her. Om visjonen er «Idrettsglede for alle», så har de her en arena der de når alle.

Sandbakk ser for seg en kryssfinansiering mellom idretten, Kunnskapsdepartementet og Helsedepartementet.

– Skal man finne en løsning på dette i fremtiden, så må man tenke nytt. Og da mener jeg at et samspill mellom skolen og idretten er veien å gå, sier Øyvind Sandbakk.