Står bak skyting, ran og vold – men først var de ofre

– Han ene har 98 forhold. Ikke gamle karen.

Espen Thunestvedt peker på en tabell på skjermen. En anonymisert oversikt over de ungdommene under 18 år som har flest saker på seg i Øst politidistrikt. Saker hvor de har vært mistenkt, sikta eller dømt.

– Han ble voldtatt som liten.

Politiinspektøren peker på ny. Raden under. En gutt som har vært involvert i 51 saker. Han har vært utsatt for vold i familien, og overgrep, forteller Thunestvedt.

– Han er da nummer to. Sånn fortsetter det på de som er nedover her.

Ofre og gjerningsmenn

30 saker. Utsatt for overgrep av fosterforelder. 22 saker. Mishandling i nære relasjoner.

– Det slår imot deg.

Thunestvedt, som er leder for forebyggende seksjon for Øst politidistrikt, sjekker tallene omtrent én gang i måneden. Og ser et tydelig mønster:

At de unge gjengangerne ofte har vært ofre for eller vitne til vold i familien. Eller overgrep.

– Så varierer det selvfølgelig litt i om det gjelder åtte av ti, eller fem av ti. Eller høyere tall. Men jeg ser at det går igjen hver eneste gang.

En dyster statistikk. Den viser hvor viktig det er at politiet prioriterer overgrep, familievold og æresrelatert vold, mener Thunestvedt.

Og: den er et viktig element i debatten om ungdom og kriminalitet, tror han.

– Jeg tror det er viktig å snakke om disse tingene. Og jeg tror ikke vi kan snakke om dem nok.

Det kan endre holdninger, og måter å jobbe på. Og kanskje hvordan vi snakker om kriminalitet og ungdom.

Gutter «ingen» liker

Du ser ham for deg: «Bølla». Han som utagerer i timen og kaster stoler. Han «alle» vet rana nabogutten i fjor.

Han du helst ikke vil gå forbi. Kanskje er han frekk. Spytter om du ber ham ta beina vekk fra T-banesetet. Roper truende ting etter deg hvis du ber ham roe seg ned.

Den dårlige oppførselen gjør at vi glemmer at det dreier seg om barn, tror Thunestvedt.

Det samme gjelder de som begår kriminelle handlinger, mener han. Skyting. Ran. Vold. Et lite antall ungdommer står for mesteparten av kriminaliteten.

– Det er jo ikke ondskap som ligger bak. Men barn som åpenbart ikke har det godt med seg sjøl. Så vet de ikke hvordan de skal håndtere følelsene sine, sier Thunestvedt.

Samtidig er politikerne ofte opptatt av reaksjonene: at ungdommer skal straffes raskere. Mer politi. Flere fengselsplasser til ungdom. Flere ransakinger og mer overvåkning.

– De som utsettes for eksempel for ran eller vold er neppe opptatt av gjerningspersonens traumer, men heller at de straffes og holdes unna samfunnet?

– Jeg har full forståelse for at de ønsker at disse blir straffa og tatt. Men vil vi at det skal skje igjen? Og kunne dette vært unngått? Det er budskapet vårt.

– Vi som samfunn har jo et ansvar for å ikke produsere enda flere ofre.

– Plikt til å forstå

Barnelege og traume-ekspert Synne Øien Stensland er ikke overraska over politiets funn.

– Og så er jeg veldig imponert over at politiet er interessert i og villig til å gå og se bak atferden.

For ingen er født sånn:

– Det er ikke det du drømmer om når du er liten, å bli kriminell. De aller fleste drømmer om å høre til samfunnet og være en fin person som folk liker.

Forskninga er helt tydelig: Traumer preger barn. Selve hjernen kan utvikle seg annerledes. Oppførselen endres. Vi blir lettere sinte og redde. Mer stressa. Rett og slett vanskeligere å ha med og gjøre.

Det har vi en plikt til å forstå, syns Stensland. Som mener funnene fra politiet peker tilbake mot samfunnet:

– Hva er det med oss som gjør at vi ikke klarte å hjelpe dem tidligere?

Aldri for seint

Innsatsen bør settes inn før barn havner i politiets registre, mener politiinspektør Marius Kvithyld. I skole, barnehage. Helsevesen. Det er barn – og familier – som trenger tett oppfølging.

– Det koster penger, og politikerne bestemmer, sier han.

Men: selv når en ungdom har kommet skeivt ut, er det ikke for seint.

– For ungdommer så er det aldri kjørt, sier forsker og barnelege Stensland.

Selv for dem som har begått alvorlig kriminalitet, eller ruser seg. Selv når det virker håpløst. Selv der du tenker at det aldri vil gå.

– Men det gjør det faktisk. Det stemmer ikke. Gi dem ordentlig god behandling, så er det håp.

Politiet har samme erfaring, sier politiets Espen Thunestvedt. Og ofte er det ikke så mye som skal til:

– Det kan være bare én trener, en lærer, en politimann eller -kvinne som ser dette barnet.