«Står stødig i prinsippene som gjorde henne til en stjerne»

Det var en gang da Lady Gaga døde på scenen. Ikke bokstavelig talt, men under en opptreden av «Paparazzi» på MTVs Video Music Awards i 2011 lot hun kunstig blod flomme ut av brystet, før hun ble løftet livløst opp i luften. I opptaket fra prisutdelingen kunne man høre publikum gispe.

Før «Pokerface» (2008) og «Bad Romance» (2009) nærmest eksploderte i popularitet, virket det som populærmusikken hadde vært i et Bermudatriangel av seige låter om kjærlighet, poprockgrupper på fem stykker og nøktern, men fengende rap. For da Lady Gaga kom på banen var det som å se kjærlighetsbarnet til Madonna og David Bowie komme til verden gjennom fødekanalen til MTV.

Lady Gaga var både sonisk og visuelt mye. En sann elsker av popkultur, som samtidig ikke var redd for det teatralske og det usjarmerende – enten det var å gå med solbriller av sigg i musikkvideoen til «Telephone», eller gå på rød løper i en kjole laget av kjøtt for å protestere mot det amerikanske forsvarets forbud mot åpent skeive mennesker å tjene i militæret.

Lady Gaga var en som sjokkerte, flyttet grenser og virket å ha noen urokkelige prinsipper for sitt virke: ingen skam, ingen begrensninger og et kritisk blikk på alt.

Nå, med sitt nyeste studioalbum, søker hun tilbake til den samme prinsippfastheten hun utmerket seg med den gangen. «Mayhem» er et album som ikke vil gjenoppfinne Gaga, men som ønsker å plukke med seg lærdommer fra en 17 år lang karriere.

Fra filmfiasko til heavy metal

Veien hit har vært variert. Lady Gaga begynte i banal og sannferdig elektropop, som preget hitlistene, og har senere sjonglert med jazz, rock, tyggegummipop, country og EDM - for å nevne en håndfull.

Hennes forrige studioalbum kom i forkant av hennes rolle som Harley Quinn i utskjelte «Joker: Folie à Deux». «Harlequin», som albumet het, var fylt med jazzstandard-låter.

Hennes forrige poputgivelse, «Chromatica» fra 2020, var en dance-pop-skive som var sterkt inspirert av housemusikk fra 90-tallet – en glatt motsetning til det mer utforskende og splittende avant-pop-albumet «Artpop» fra 2013. Begge noe helt annet enn det nedstrippede «Joanne» fra 2016. Og la oss ikke glemme lydsporet til filmen «A star is born», som Lady Gaga vant en Oscar for beste originallåt for.

Det er nesten så man får nakkesleng, men en sjangershuffler har Lady Gaga vært siden debutplaten - som spenner fra den mørke dance-pop-låten «Pokerface» til Blondie-inspirerte «Summerboy». En plate som ble fulgt opp av «Born this way», som i sin dance-pop rommet alt fra heavy metal til disco.

«Mayhem» fanger alle variantene av Gaga, men knytter seg mest av alt til den kompromissløse artisten hun gjorde seg bemerket som. Og ikke minst tar det i bruk hitlåter fra superstjernene i A-ha og det britiske ikonet David Bowie.

Skrillex og Michael Jackson

«Mayhem» skrur stort sett opp det som kan skrus opp. Platen omfavner elektronisk kroppsmusikk (EBM) og industrial, lik David Bowies «Earthling». Men den ferske platen er også fylt til randen med funk, disco, synthpop og poprock. Singlene «Disease» og «Abracadabra» har satt en mørk tone før albumslipp, og «gagaismene» har vært på plass:

«Disease» har sin uelegante, men effektive tekst om å akseptere selv de stygge sidene av seg selv, med linjer som «I can smell your sickness / I can cure ya (cure) / Cure your disease», mens «Abracadabra» er Lady Gaga ala «Born this way», bare i en tid etter Skrillex.

«Garden of Eden» er en eklektisk og grov elektropop-låt, og føles som en videreutvikling av uttrykket fra albumet «Artpop», med sine tekstlinjer som tatt rett ut av tyggegummipopen («I could be your girlfriend for the weekend / you could be my boyfriend for the night»), blandet med Lady Gaga gjenkjennelige mesking i religiøse bilder. Ja, DJ, skru av det lyset! Syndefallet feiler aldri.

«Perfect celebrity» er spektakulær. Det blåses inn en atmosfære lik franske Air, men et støynivå og energi kjent fra Nine Inch Nails. Vokalen er også levert med et nøye kalkulert begjær som river i stemmebåndene på refrenget. Det samme begjæret løfter «Vanish into you» til en mindre forglemmelig glamrock-affære. Gaga får det til å føles som det er cirka tre minutter til verden går til grunne.

«Killah» blir albumets sjokkfaktor. Låten sampler «Fame» av David Bowie og hekter det på funk lik Prince sin «Sign O’ times», uten å helt legge Nine Inch Nails bak seg. Gitarene loopes, tempoet skiftes, trommene er fulle av støy og Gaga av faen. Funken fortsetter på «Zombieboy», en videreutvikling av «Disco Heaven» fra «The Fame», der lytteren igjen blir minnet på likhetene mellom Gwen Stefani og Stefani Germanotta (Lady Gagas dødelige navn).

«Lovedrug» er et lykkelig ekteskap mellom synthwave og arenarock. Gitarene, som gjennomgående har fått mye plass på platen, har nesten like mye slagkraft som refrenget. Stort blir det også på «Shadow of a man», når Lady Gaga lar Michael Jackson ta bolig i henne. Enda godt man kan lande med balladen «Blade of grass», med en bridge i stil med Radiohead og tekst som går låtene på «Joanne» en høy gang.

Inn i hvelvet til Swift med det

Men ikke alt sparker like kraftig fra seg på platens 14 spor. «How bad do u want me» høres ut som noe Taylor Swift ville holdt i hvelvet sitt, selv med en sample av synthpop klassikeren «Only You» av Yazoo i låten.

«Don’t call tonight» gjør et norgesfrieri med sampling av «The sun always shines on TV» av A-ha, men lener seg for mye inn i å være en mindre engasjerende «What’s love got to do with it».

«The beast» er så kåt på seg selv at man får behov for å unngå blikkontakt. Og til tross for at «Die with a smile» med Bruno Mars har slått alle strømmerekorder, føles den som en demo fra «A star is born», og setter et mindre selvstendig punktum på platen.

Prinsipper eller død!

«En tilbakevending til Gagas pop-røtter», står det om Mayhem i albumets presseskriv. Det er nok ikke tilfeldig: Starten på Lady Gagas karriere anses av mange fans og kritikere også som karrierens høydepunkt. Når du har det privilegiet at alt klaffet fra start, er det mye forventning i å kunne bruke det som markedsføring.

Da Gaga slapp «Chromatica» var det også mye snakk om at hun endelig tok opp igjen dance-pop. Som lytter leter man da etter likheter og hint mot en storhetstid, og det hele endte opp med å føles som et over gjennomsnittet tributeband.

Singlene «Stupid Love» og «Rain on me» ble listetoppere, men det virket helt tilfeldig at de var låter av Lady Gaga. Låtene i seg selv var glatte og generiske. De kunne vært hvem som helst sine. Det hadde man nok aldri påstått om hitlåter som «Judas» eller «Just Dance».

«Mayhem», derimot, etterlater en følelse av at Lady Gaga ikke har noe å bevise, men heller bare noe å vise frem. Gaga har tatt et kritisk blikk på egne inspirasjonskilder, eget uttrykk og har laget et album som ikke eier skam, og ikke begrenser seg selv.

Enten om referansene man har som lytter går på artistens egen diskografi eller de mange foregangsmusikerne utenfor, er det sjeldent referansen i seg selv som gjør låten sterk. Og selv med flere nikk mot fortiden blir hun ikke offer for populærmusikkens favorittuttrykk, retro-pop. I sin blanding av sjangere presser hun pop mot noe grovere – noe mindre ironisk og statisk.

Lady Gaga står stødig i de prinsippene som gjorde henne til en stjerne. Slik blir «Mayhem» er et salig rot, og en ektefølt fornøyelse.

Foto, toppbilde: Frank Lebon, Universal Music (promo)