Staten frykter traktoren og ofrer 400.000 jobber

3 days ago 9

Når bøndene roper, reagerer staten. Når 400 000 i bygg rammes, skjer det i stillhet. Vi er i ferd med å bygge ned en av landets viktigste næringer uten politisk respons.

Norsk byggebransje har stått til knes i problemer lenge.

Norge har en beredskapsdebatt preget av nostalgi og traktorromantikk. Vi snakker om selvforsyning og jord, og det er riktig. Et land må kunne brødfø seg selv.

Men vi overser et politisk og økonomisk svik av historiske dimensjoner: nedbyggingen av Norges gjennomføringsevne.

Paradokset er enkelt: En næring med 40 000 årsverk kan på få dager lamme det politiske systemet og utløse milliardoverføringer. Samtidig kan landets største fastlandsnæring, med 400 000 sysselsatte, bygges ned over flere år uten at det utløser handling.

Den ene skaper frykt og handlingskraft. Den andre forsvinner i stillhet.

Les også

Norske bønder mest subsidiert

Staten som bøddel

Det er på tide å kalle en spade for en spade: Regjeringen bruker byggenæringen som et politisk skjold i kampen mot inflasjon.

Når renten settes opp, omtales det som nødvendig nedkjøling. I praksis er det en villet nedbygging av prosjekter, bedrifter og arbeidsplasser.

Ett nytt rentehopp er ikke bare et signal til markedet.

Det er et direkte inngrep i landets evne til å bygge. For boligbyggingen er det et dødsstøt.

For mange prosjekter er marginene borte. Legg på ett nytt rentehopp, og regnestykket kollapser. Ikke litt. Helt.

Det betyr ikke lavere aktivitet. Det betyr stopp.

Les også

Vil ha full gjennomgang av boligkrav: – En no-brainer

Støy slår fakta

Hvorfor løper staten etter traktoren og snur ryggen til gravemaskinen?

Fordi i norsk politikk er det enkelt: Det som ikke lager støy, blir ikke prioritert.

En traktor foran Stortinget er politisk risiko. Men tusenvis av tømrere som står uten jobb, reduseres til statistikk.

Byggenæringen har opptrådt som en høflig observatør til sin egen nedbygging. Den har dokumentert krisen og møtt opp i konstruktive møter.
Resultatet? Den blir ignorert.

Dermed står vi i et systemisk paradoks: Næringen som faktisk bygger landet, behandles som en salderingspost. Den næringen som skaper politisk risiko, behandles som kritisk.

Når kapasiteten forsvinner

Bygg og anlegg er ikke en bryter du kan skru av og på uten konsekvenser. Det er gjennomføringskapasiteten i norsk økonomi. Det er denne kapasiteten som bygger boliger, sykehus, skoler og infrastruktur.
Når kapasitet og kompetanse forsvinner, er den tapt.

Vi har et system der ingen har ansvar for helheten. Kommunene styrer arealene, bankene styrer kreditten og staten setter krav. Men ingen har ansvar for at det faktisk blir bygget nok.

Dette er ikke en boligkrise. Det er en kapasitetssvikt.