Sterkere enn solen

– Jeg liker egentlig ikke å løpe i sand, og jeg er dårlig på varme.

Stemmen tilhører Birgitte Austgulen (43). Tobarnsmoren og universitetslektoren fra Oslo har nettopp fullført et av verdens tøffeste ultraløp i Marokko, Marathon de Sables.

Nå tar hun oss med på et tilbakeblikk på seks tøffe dagsetapper gjennom Sahara-ørkenen.

Den korteste etappen er 23 km. lang. Den lengste er 100 km.

Sola står høyt over sanddyner og steinete terreng. På startstreken står cirka 1500 nervøse deltakere, deriblant lektoren fra Norge og samboeren Jørgen Wilthil (53).

I minuttene før løperne slippes løs, pisker AC/DCs klassiker «Highway to Hell» opp stemningen.

Til tross for at Birgitte hverken liker sand eller varme – så er det akkurat her hun vil være.

– Nettopp derfor trigget dette løpet meg.

Alle deltakerne løper med egen sekk. Mat. Sovepose. Og ekstra klær. Totalt veier sekken cirka 10 kilo.

– Jeg liker konseptet. Du må være selvforsynt. Det eneste du får utdelt er vann, sier Birgitte.

Underveis i løpet spiser 43-åringen det hun har plass til. Sportsdrikk, dadler og tørket mango.

– Og frystørret turmat, nøtter og havregrøt, sier hun.

Alt er nøye planlagt. Hun har trent mellom 140–170 km i uka i ett år, gjennomført varmetrening på tredemølle og i badstue, løpt spesifikke langturer med økende vekt i sekken og testet næring.

– Det er en balanse mellom å ha nok mat og å holde vekten nede på sekken. Og jeg var også usikker på kombinasjonen varme, tung sekk og sand, forklarer 43-åringen.

1. etappe er 35 km. lang. Så er det pause. Over natta.

Deltakerne blir godt kjent.

– Vi deler telt med hverandre, syv i hvert telt. Det er et veldig inkludernede miljø, sier Birgitte.

Men.

Søvn er også en bekymring – spesielt for 43-åringen fra Oslo.

– Jeg sliter med å sove i støy. Første natten sov jeg vel i et par timer, sier hun.

Men hvordan havnet 43-åringen i et telt i Sahara med samboeren og seks andre ukjente ultraløpere?

Løping kom sent inn i livet til den 43 år gamle tobarnsmoren. I 2018–2019 begynte hun med korte og rolige turer med hunden.

Den første turen beskrives som «helt grei».

Så satte hun seg et mål.

– Jeg bestemte meg for å løpe maraton før jeg fylte 40. Bare for å ha gjort det, sier Birigtte.

Det skulle vise seg å bli starten på noe helt annet.

– Jeg ble litt overrasket over at jeg faktisk tålte det. Jeg har aldri vært spesielt sportslig, så dette kom ikke naturlig, sier tobarnsmoren.

I 2022 satt hun midt i masteroppgaven, da tanken slo henne:

Hva gjør jeg når dette er over?

– Jeg trengte et nytt stort prosjekt. En utfordring. Da bestemte jeg meg for å prøve ultraløp.

Hun startet forsiktig. Et lite backyard-løp.

– Det føltes trygt å teste. Men jeg fikk mersmak med én gang.

Det neste året eskalerte det raskt:

50 kilometer. Enda en 50-kilometer. 12-timersløp. 100 kilometer i terreng. 24-timersløp.

Alt innen ett år.

Hun beskriver følelsen etter de store løpene som nesten vanskeligere enn selve gjennomføringen.

– Det blir veldig tomt. Man bruker så lang tid på å planlegge og trene. Så gjennomfører man, får eufori – og så: Hva nå?

Hun har en «run streakrun streakEn periode der en person løper hver dag uten avbrudd, ofte over mange dager, måneder eller år. Målet er å opprettholde kontinuitet – selv korte løpeturer teller så lenge man løper hver dag.» og løper hver dag.

– Men det er ikke nok. Jeg trenger store mål å jobbe mot.

Tilbake i Sahara-ørkenen henger solen høyt på himmelen. Gradestokken viser opp mot 40 grader. Nå venter den tøffeste etappen på konkurransens fjerde dag, både fysisk og mentalt:

100 km.

– Vi startet tidlig på morgenen, klokken 5. Jeg løp hele dagen, sier Birgitte.

13 km inn i etappen venter Ouzina dune, en vegg av sand.

– Jeg måtte veksle mellom å gå og løpe, forklarer 43-åringen.

Det var særlig én ting hun ikke helt hadde forstått hvor krevende skulle bli:

– Sanden.

Hun beskriver det som konstant motstand.

– Det er tungt å løpe i sanddyner. Det er opp og ned hele tiden, og det suger energi.

Når kroppen og hodet protesterer mot anstrengelsen, har Birigtte en strategi - som hun brukte flere ganger i ørkenen.

– Jeg minner meg selv på hvor heldig jeg er. At jeg er frisk, kan løpe og faktisk får oppleve dette, sier hun.

– Jeg løp med samboeren min hele veien. Det var også en stor støtte.

– Og kroppen?

– Den holdt overraskende bra. Jeg fikk noen blemmer på tærne, men ellers ingen skader. Vi levde veldig enkelt og var i bevegelse hele tiden, svarer hun.

Etter nærmere 270 km venter målgangen - en opplevelse tobarnsmoren aldri vil glemme.

– Siste etappe gikk gjennom helt spektakulære sanddyner, sier hun.

Men følelsen i mål er todelt.

– Det er fantastisk å komme i mål. Samtidig blir jeg litt trist, for da er det over - og så må man tilbake til mobilen og hverdagen, sier hun.

Birgitte hadde ingen tidsmål. Kun et ønske om en god opplevelse.

– Men jeg tenkte at topp 20 prosent ville være bra.

Resultat?

– Jeg endte topp 10 prosent og ble nummer 12 i kvinneklassen, sier hun.

Tilbake i Oslo reflekterer Birgitte over ultraløpet hun nettopp har lagt bak seg. Det hun trodde skulle være ensformig, ble noe helt annet.

– Jeg er overrasket over hvor variert det er. Ørkenen er utrolig vakker, sier hun.

43-åringen erkjenner også at det var noe hun kjente på mentalt underveis: Barna.

– Jeg savnet dem. Det var uvant ikke å kunne kontakte dem, sier hun.

– Noe mer?

– Mat. Og is.

Når hun skal oppsummere hele opplevelsen, trenger hun ikke mange ord. Men vi ber om tre:

– Spektakulært. Varmt. Samhold.

Alle foto: Privat / Birgitte Austgulen