«Stjernen sikter mot stjernene»

Siden hun brøt med plateselskapet Polydor, som ikke ville gi ut debutalbumet hennes, har Raye vist at hun nekter å spille på andres premisser.

Hun har snakket høyt om maktmisbruk, seksuell trakassering og andre kritikkverdige forhold i musikkbransjen. Og toppet hitlister og vokst til å bli et av dagens virkelig store popnavn.

Fredag kommer album nummer to, «This Music May Contain Hope». Et 73 minutter langt storverk pakket med referanser, familie, sjangereksperimentering og ja, masse håp og kjærlighet.

Lover mye

Fra første låt dras tankene til Rosalías ambisiøse «Lux» fra i fjor. Rayes nye musikk har en sterk teatral eim, med historiefortellende snakkeinnslag og flere låter med store, orkestrale arrangementer.

Åpningslåta «I Will Overcome» er cinematisk musikk, med et orkester som bygger opp det som kunne vært en heltinnes styrkesang i en musikal.

Så blir det enda mer musikal på «Beware.. The South London Lover Boy». Til mystisk knipsing og jazzete showtunes, forteller Raye om farene ved mysteriets skurk: en serieelsker fra Sør-London.

Levende historier om moderne dating får vi også på «The Whatsapp Shakespeare». Det er en mørk og mystisk RnB-låt med mer moderne arrangementer, men også elementer fra både jazz og klassisk, og effekter hentet fra filmverdenen.

Låta klarer å ha veldig mange ulike uttrykk og takter i løpet av sine to siste minutter. Slik får Raye brukt en rekke retro referanser, og samtidig mettet Tiktoks behov for snutter og kontraster.

Kulturkrasj

En uke før albumslippet kom den siste singelen, «Click Clack Symphony», med filmmusikklegende Hans Zimmer på laget. Deres to verdener smelter sammen, og komponistens karakteristiske og følelsesladde strykere bærer historien om en kvinne som finner styrke i feministisk fellesskap.

Når hun får hjelp fra en så stor komponist, lar hun sitt eget uttrykk være mer poppete. Det samme gjør hun når hun låner fra selveste Antonio Vivaldi på «Winter Woman». Det sprenger dørene åpne til et univers som er enda mye større enn Rayes allerede store, sjangerblandede verden.

Det klassiske og fiolindrevne stykket eksploderer mot en rappende vokal, små hyperpopeffekter og en rolig trommebeat. Det er et såpass stort kulturkrasj at det ikke skal fungere, og så gjør det det likevel.

Jazz og house

Raye er virkelig ikke redd for å leke med sjangre på dette albumet. På «Life Boat», omtrent midt i albumet, får vi plutselig en typisk moderne housepoplåt, noe som er langt utenfor det Raye vanligvis lager. Det høres mer ut som et slags samarbeid mellom Ariana Grande og Kygo.

Greit nok at Raye henter fra en rekke retro-estetikker, men 2018s popmusikk er ikke helt i den kategorien ennå. Låta fenger, men følelsen av at den er malplassert i Rayes diskografi slipper ikke taket.

Særlig når hun, på neste spor, «I Hate The Way I Look Today», sender store nikk til jazzbauta Ella Fitzgerald. Det er scatting, det er boppy, det er lekent, og gammeldags på beste vis helt inn til kjernen. Altså det totalt motsatte av «Life Boat».

Denne nakkeslengen av en overgang er morsom på overflaten, men ettersom platen ruller videre blir den mer og mer forunderlig meningsløs.

For fra og med «I Hate The Way I Look Today» forsvinner også den teatrale historiefortellingen fra plata. Vi får en rekke sterke soul-jazz og RnB-låter som er likere hverandre i uttrykk. De har alle overveldende intensitet, og på rekke og rad blir det fort mettende.

Denne delen av plata inkluderer singlene «Nightingale Lane» og «Where Is My Husband!», Rayes monsterhit fra fjoråret, så det er liten tvil om at musikken holder svært høy kvalitet. Men visjonen om et fortellende, cinematisk magnum opus, som jeg følte jeg ble lovet i platas første halvtime, svinner hen.

Todelt album

Selv med den drømmen knust, står man igjen med et veldig sterkt album. Noen ting blir bare hakket for store for sitt eget beste. Det står for eksempel respekt av å gi en grundig takk til alle som har bidratt til albumet. Og så trenger det ikke å gjøres med et over seks minutter langt utrospor med Timmy Gresshoppe-vibber og fem minutter oppramsing av navn.

Det er også litt mye at alle disse låtene skal inn i ett album. Lengden tatt i betraktning er dette en ekte dobbel-LP, og albumet deler seg naturlig i to mellom den cinematiske biten med Hans Zimmer, Vivaldi og Shakespeare, og det mer rene RnB- og jazzpartiet som utgjør andre del. Det er to skiver i ett, og de snakker ikke så godt sammen.

På denne andre delen blir tematikken mer familiær, og både besteforeldre og Rayes artistsøstre dukker opp. Sistnevnte på en låt som også har en følelse av Disney-storslåtthet i seg, i tillegg til mange afrikanske referanser.

Gullballade

Selv om dette er litt for ambisiøst for å bli et sammenhengende prosjekt, kommer det gull ut av den kompromissløse ambisjonen til Raye.

Låta «I Know You’re Hurting» er en kraftsalve av en tidløs popballade, med Coldplay-lignende piano, Celine Dionsk vokaldrift, og Whitney Houston-hintende gospelreferanser. Det er storslått, og slående vakkert. «I Know You’re Hurting» er en låt som lett kunne dominert på radio for 40 år siden, og som står i fare for å fortsatt gjøre det om 40 år.

Så, selv om «This Music May Contain Hope» helhetlig faller litt på sitt eget sverd, må Raye aldri slutte å møte både bransjen og sine egne ambisjoner ved våpnene hevet.