Jeg har gjort noe dumt. Jeg har passert Lånekassens inntektsgrense.
Student
Lange dager med fulltidsstudier og deltidsjobb har tæret på meg.
Jeg har vært utslitt, stuptrøtt og på grensen til utbrent.
Likevel har jeg fått gode karakterer, og arbeidsgiveren min har vært fornøyd.
I år har jeg tjent over Lånekassens inntektsgrense, og det føles som om jeg straffes for å ha hatt jobb og inntekt ved siden av studiet.
Lånekassens inntektsgrense bestemmer hvor mye en student kan tjene per år uten å miste retten til å få lån omgjort til stipend.
Inntektsgrensen til Lånekassen er basert på tall før skatt, altså ikke den reelle utbetalingen man faktisk sitter igjen med.
I 2016, da jeg tok bachelorgraden min, var inntektsgrensen 168.059 kroner.
I 2023 var inntektsgrensen 205.579 kr – en skarve økning på 37.520 kroner på åtte år.
I disse årene har jeg jobbet hardt, og altfor mye.
Totalt sett på mine fem år med studier, har jeg foreløpig gått glipp av en totalsum på 95.484 kroner fordi jeg har oversteget inntektsgrensen.
Jeg føler meg igjen straffet av velferdsstaten. Når skal Lånekassen og Kunnskapsdepartementet endre sitt firkantede syn på hva en student skal få lov til å bruke tiden sin på?
Blir det ikke feil å ikke belønne studenter som får gode karakterer, samtidig som de bidrar til samfunnet med skatt og arbeidskraft?
Uten jobben ved siden av studiene hadde jeg ikke fått endene til å møtes.
Støtten fra Lånekassen per måned er på ingen måte nok til å dekke både regninger og brødfø seg selv.
Prisen jeg betaler for å ha overlevd studietiden er foreløpig 95.484 kroner ekstra i studielån.
Altså nesten 100.000 kroner.
100.000 kroner jeg ikke hadde hatt i lån, dersom jeg bare hadde jobbet litt mindre hardt, stått på litt mindre, sovet noen timer lenger hver dag.
Rett og slett vært litt mindre flink.
Dette handler ikke om grådighet og «mye vil ha mer». Dette handler om «mye vil ha rettferdighet».