Suez i Hormuz?

Da Storbritannia og Frankrike i oktober 1956 gikk til militær intervensjon mot Egypt etter Gamal Abdel Nassers nasjonalisering av Suezkanalen, var det uttalte målet å beskytte internasjonal skipsfart.

I realiteten var Suezkrisen et desperat forsøk fra Europas utrangerte imperiemakter på å tviholde på forgangen relevans. Suezkrisen ble derfor mer enn en fotnote, det ble et historisk vendepunkt som viste at ambisjon ikke er nok når økonomisk og geopolitisk bæreevne ikke foreligger.

Storbritannia hadde på dette tidspunktet fremdeles en stor flåte (i dag har de flere admiraler enn operative krigsskip), men landets valutareserver var sårbare. Da president Dwight D. Eisenhower truet med å destabilisere det britiske pundet, måtte London avbryte krigen de selv hadde startet.

Suezkrisen markerte, i praksis, slutten på britisk og fransk stormaktsstatus. På noen korte uker ble det klart at London og Paris fortsatt kunne bruke makt, men ikke lenger definere den internasjonale orden. De var blitt mellom-makter.

Robert O. Keohane definerer i essayet «Lilliputian’s Dilemmas» mellom-makter som «systempåvirkende», det vil si stater som ikke kan påvirke det internasjonale systemet alene, men som kan gjøre det i samarbeid med andre stater.»

Europeerne rykket ned en maktdivisjon ikke fordi de tapte militært, men fordi de mistet troverdighet. De kunne fremdeles briske seg, men ikke lenger forme verdenspolitikken på egne premisser. Denne lærdommen er høyst relevant for USA i møte med Iran i 2026.

Den pågående konflikten i Persiabukta handler ikke bare om Irans atomprogram, regional maktbalanse eller Israels sikkerhet. Den kan utvikle seg til en konflikt som vil påføre USA alvorlig omdømmeskade dersom Washington ikke vinner frem.

USA kan ikke nødvendigvis ‘knekke seg’ på Iran som en gjenoppføring av gamle Atens ekspedisjon til Syracuse, men landet kan bli svekket på tre avgjørende nivåer: Allianser, militær troverdighet og systemisk legitimitet.

USAs alliansesystemer mest utsatt, siden myndighetene virker nær å avvikle NATO i affekt. USAs dominans har vært tuftet på egen styrke, men også allianser. NATO, sikkerhetsavtaler i Asia og partnerskap i Gulfen har vært katalysatorer for amerikansk innflytelse.

Dersom en langvarig Iran-konflikt utløser energikrise, økonomisk stagnasjon og økende politisk press på Europa og Asia, risikerer USA å fremstå som en sikkerhetsgarantist som påfører sine egne partnere store kostnader uten ettertanke eller konsultasjon.

Hormuzstredet er i denne sammenheng kritisk. Rundt 20 prosent av verdens oljehandel, en fjerdedel av all verdens flybensin og nær en tredjedel av verdens LNG ble transportert gjennom dette stredet. Iran kan, selv i svekket utgave, holde Hormuz stengt. Droner og miner er nok.

Trumps versjon av krigsdiplomati har sendt oljeprisen over 110 dollar fatet. Økte transportkostnader og inflasjon forsterker presset på vestlige økonomier. Europa, som sliter med svak vekst, små forhåndslagre og høy gjeldsgrad, er spesielt sårbart.

For det andre står USAs militære troverdighet på spill. Amerikas forsvarsbudsjett overstiger 850 milliarder dollar årlig, mer enn de neste ti landene på listen, kombinert. Men stormaktspolitikk handler ikke om motorstørrelse, men evnen til å omsette overtak i politiske resultater.

Dersom Iran, til tross for amerikansk militær overmakt, lykkes i å opprettholde regimestabilitet, bevare strategisk handlekraft og samtidig påføre USA betydelige økonomiske og diplomatiske kostnader, vil dette påvirke oppfatningen av amerikansk makt.

Med de mislykkede intervensjonene i Irak og Afghanistan friskt i minne står USA i fare for å fremstå som en stormakt som kan bombe, men ikke vinne fram. Dette vil få globale ringvirkninger. Kina vil lese det som svekkelse.

Russland vil se økte muligheter til å splitte vestlig samhold i Europa. Golfstatene kan begynne å balansere mellom Washington og alternative sikkerhetspartnere. I alle NATO-land stiller nasjonale eliter spørsmål ved hvorvidt amerikanske sikkerhetsgarantier er pålitelige.

For det tredje står USAs rolle som systembærende makt i fare. Amerikansk hegemoni har siden andre verdenskrig vært basert på mer enn militær dominans. Det har også hvilt på oppfatningen av USA som en relativt stabil, rasjonell og troverdig samarbeidspartner.

Krigen mot Iran er ulovlig. Dette introduserer en siste risikofaktor. USA er nemlig den viktigste garantisten for den globale havretten gjennom sin marine, som beskytter fri navigasjon, globale handelsruter og internasjonal maritim orden.

USA håndhever i praksis havretten og opprettholder således systemet som verdenshandelen er avhengig av. Hvis USA bidrar til en langvarig stenging av Hormuz, undergraver landet sin egen rolle som håndhever av fri fart på verdenshavene.

Det kan skade global handel, redusere amerikansk troverdighet og styrke rivalers påstand om at USA ikke er egnet til å vokte havretten som det, historisk sett, har vært systemets mektigste stats oppgave å håndheve.

Trumps bruk av sikkerhetsgarantier som forhandlingskort, true allierte med tilbaketrekning og reagere impulsivt under press gjør at USAs allierte i det lengste unngår å bli trukket inn i Hormuz-affæren. Danmark stilte opp i Afghanistan. Så krevde USA Grønland. Utakk er Amerikas lønn.

Dersom Iran-konflikten trekker ut, kan Trump i affekt komme til å svekke eller rasere deler av den alliansearkitekturen som har vært grunnlaget for amerikansk dominans. Reduksjonen av amerikanske styrker i Tyskland peker i den retning.

Iran, Russland og Kina har insentiver til å utnytte denne dynamikken. For Teheran handler konflikten ikke nødvendigvis om seier, men om å vise verden kostnadene forbundet med å angripe dem. Dessuten kan et rådvilt USA finne på å gi ved dørene i forhandlingene.

Russland nyter godt av høye energipriser, økonomisk knipe i Europa og at amerikanske ressurser flyter andre steder enn Ukraina. Kina kan se fordeler i at amerikanske strategiske ressurser bindes i Midtøsten fremfor i Sør-Kinahavet. Beijing har forhåndslagre de kan tære på.

I geopolitikkens nullsumlogikk kan Vestens svekkelse representere strategisk gevinst. Derfor kan disse aktørene ha begrenset interesse av raske kompromisser dersom konflikten årelater amerikansk troverdighet.

For Europa er dette dårlig nytt. Siden 1945 har kontinentets sikkerhetsmodell vært basert på at USA -i sin egen interesse- vil forsvare Europa, uten at europeerne trengte å stille opp når de ikke ville. Dersom Washington går bort fra dette, vil Europa måtte revurdere sin sikkerhetsarkitektur.

Suez lærte Europa at gammel prestisje ikke er det samme som makt. Hormuz kan lære Amerika at overmakt ikke nødvendigvis leder til seier. USA vil naturligvis prøve å fortrenge Iran-miseren så fort som mulig. Slik de raskt glemte Irak og Afghanistan.

Men dersom konflikten svekker USAs allianser, reduserer deres militære troverdighet og undergraver rollen som verdens systembærende stormakt, kan kostnaden bli langt større for amerikanerne.

Historikeren Paul Kennedy beskrev i The Rise and Fall of the Great Powers (1987) hvordan stormakter sjelden brister på grunn av deres fienders styrke, men fordi de påfører seg selv strategisk skade gjennom å forstrekke seg.

Når militære ambisjoner, globale forpliktelser og kostbare konflikter vokser raskere enn evnen til å bære dem, oppstår hva Kennedy kalte «imperial overstretch». Over tid svekker dette statens finansielle stabilitet og gjør selv den mektigste nasjon mer sårbar.

Kennedys poeng var at å være stormakt ikke bare handler om militær styrke, men om balansen mellom økonomi, diplomati og strategiske prioriteringer. Når en stormakt starter kriger som svekker allianser, øker gjeldsbyrden og svekker legitimitet, er dette et tegn på svekkelse.

Han skriver i boken at «power, like beauty, is often in the eye of the beholder» (s. 5). Poenget er at stormakters styrke ikke bare måles i tall, men også i hvordan makten oppfattes av allierte og rivaler.

Kennedy viser, fra Habsburg-Spania til det britiske imperiet, at stormakter ofte faller når ambisjonene er større enn evnen. Den største faren for Trump er derfor ikke et forsmedelig militært nederlag i Iran. Den største faren er at Hormuz forblir delvis stengt.

Når troverdighet, prestisje og allianser svekkes, kan også selve oppfatningen av en stormakt begynne å forvitre. Den største faren er at USA forspiller tilliten som har gjort amerikansk dominans bærekraftig. Det var lærdommen fra Suez. Den kan gjenoppfriskes i Hormuz.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

TEKNOLOGI. Sophia Adampour

Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.

TEKNOLOGI. Eirin Larsen

Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.

TEKNOLOGI. Ishita Barua

KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.

UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide

Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

UTENRIKS. Espen Barth Eide

Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

ØKONOMI, POLITIKK OG KLIMA. Kari Elisabeth Kaski

Tidligere stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for SV. Bakgrunn fra miljøbevegelsen, blant annet som nestleder i ZERO.

UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje

Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

POLITIKK. Mathias Fischer

Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell

Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

EU OG EUROPA. George Riekeles

Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

OLJEFONDET. Trond Grande

Nestleder og stabsdirektør i Norges Bank Investment Management, som forvalter Oljefondet.

NÆRINGSLIV. Johan Andresen

Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

SKATT. Bettina Banoun

Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.