Supersyklus: Lær deg ordet

3 hours ago 3

Vår tid er preget av en trippelkrise i Vesten.

For det første, ser vi en kulturell rekyl – den sterkeste siden 1968 – hvor store velgergrupper søker seg lengre til høyre.
For det andre, er det internasjonale systemet i den største omkalfatringen siden slutten på Den kalde krigen. Den regelbundne verdensorden er erstattet – i det minste på kort sikt- av tøylesløs stormaktspolitikk.
For det tredje, lever vi på tampen av en supersyklus drevet av informasjonsteknologi, noe som skaper frykt for å «misse toget».

Det er denne vi skal se på her.

Nikolai Kondratieff utviklet på 1920-tallet en teori som fremdeles setter strøm i debatten om økonomiers vekst og fall. Gjennom empiriske studier identifiserte den russiske økonomen lange bølgemønstre – Kondratieffsykluser – som varer 40 til 60 år.

Disse syklusene består av oppgangs- og nedgangsfaser som strekker seg langt ut over konjunkturene økonomer vanligvis analyserer. Mye, kanskje mesteparten, av økonomiforskning bekrefter den til enhver tid rådende tidsånd. Kondratieff tenkte nytt. Det var dumdristig.

I Sovjetunionen var Kondratieffs analyse ideologisk problematisk da den utfordret marxismens antagelser. Han ble henrettet i 1938. Hans arbeid ble gjenoppdaget senere, av Joseph Schumpeter, som integrerte lange bølger i sin egen teori om innovasjon og «kreativ ødeleggelse».

Hva driver så disse lange bølgene?

Les også

Se E24s nettmøte: «Sprekker AI-boblen?»

Dette handler om teknologiers transformative kraft. Hver syklus bæres frem av gjennomgripende innovasjoner: dampkraft og jernbane; elektrifisering og petrokjemi; forbrenningsmotoren og masseproduksjon; digitalisering og informasjonsteknologi.

Transformerende teknologier endrer ikke bare hvordan vi produserer, men hele samfunnets blodomløp – hvordan vi tenker, kommuniserer og lever. Forfatteren Arthur C. Clarke traff spikeren på hodet med sin ‘3. lov’: «Enhver tilstrekkelig avansert teknologi er umulig å skille fra trolldom.»

Når en ny teknologi først får fotfeste, fremstår den grenseløst muliggjørende. Den skaper nye markeder, nye maktforhold og nye forventninger til hva som er mulig. Se bare på samfunnsendringene de femti årene som har gått siden internett ble slått på.

I slike faser oppstår også ubalanser.

Hele bransjer kollapser, levevis forsvinner -og nye oppstår. Kulturell kapital skapes og devalueres. Nasjoner som innoverer, kan vinne 50 års lederskap, mens kostnaden ved å komme sent – eller forsøke å stå over – kan være stagnasjon.

Schumpeter beskrev dette i 1942 som en kontinuerlig prosess av «kreativ ødeleggelse», hvor nye strukturer fortrenger de gamle. Kondratieff hevdet at økonomier, rent empirisk, ikke beveger seg lineært, men i rytmiske mønstre drevet av innovasjon og investering.

Men disse syklusene er ikke bare økonomiske. De er også intenst sosiale – og til tider destabiliserende. Her er Émile Durkheims innsikter nyttige. I Le Suicide (1897) viser han hvordan raske samfunnsendringer kan bryte ned etablerte normer og fellesskap.

Når rammene som gir livet mening svekkes, oppstår det han kaller anomi – en tilstand av normløshet, slik vi ser tilløp til i dag. Resultatet er ikke bare økt økonomisk usikkerhet, men også individuell sårbarhet og sosial uro.

Med andre ord: Kulturell og strukturell endring påvirker oss både individuelt og kollektivt – og ikke alltid i positiv forstand.

Dette kan bidra til å forklare et trekk ved vår egen samtid: Den offentlige samtalen er med ett panisk, preget av overdrivelse, mistenksomhet og poserende fiendtlighet.

Etablerte normer for rimelighet og uenighet er under press, ofte erstattet av kansellering, omdømmeødeleggelse og krass kamp om definisjonsmakten. Dette er ikke bare et moralistisk fenomen, men det kan også ses som uttrykk for samfunn i brytning.

NEDGANG. Gjøa semi-submersible plattform.

Også Norge føler presset. Olje- og gassektoren – som i femti år har vært norsk økonomis bærebjelke – utfordres av det grønne spranget. Samtidig skaper kunstig intelligens og automatisering muligheter for en offentlig sektor som er overmoden for besparende reform.

Den kommende syklusen vil trolig ramme hjernearbeid hardere enn muskelarbeid: Mellomlederne, saksbehandlerne, advokater, journalister og akademikere. Utdanningssystemet må nytenkes når 13 års skolegang gjør at du kan gjøre en jobb dårligere enn kunstig intelligens.

I all fremtidspessimismen, er det verdt å minne at nye teknologier gir nye muligheter.

Tenk om vi kan befri våre barn og unge fra den, historisk sett, ekstremt lange skolegangen? Kanskje kan kunstig intelligens gi kommende generasjoner mer tid til livsutfoldelse. Ville ikke det vært fint?

Men for mange oppleves det alt som om verden er i ferd med å endres raskere enn vi klarer å tilpasse oss. I denne sammenhengen blir ett spørsmål viktigere enn myldret av korte, skarpe kriser. Spørsmålet er: Hva er den neste drivkraften?

Kunstig intelligens fremstår som den mest troverdige kandidaten i 2026.

Ifølge president Emmanuel Macron kan Europeisk reguleringstrang hemme et Europa som, han hevder, kun besitter 3 prosent av verdens datakapasitet. Macron mener å regulere før vi innoverer, er uklokt.

Samtidig satses det tungt på grønn energiteknologi og farmasøytisk innovasjon som tenkelige nye drivere. Historien tilsier at én enkelt teknologi utløser et samspill av innovasjoner som driver frem en ny bølge. Det er derfor det er så viktig å både eie og utvikle teknologien.

Uansett hva som blir ‘den nye oljen’, vil konsekvensene være kjempestore. Supersykluser omskaper ikke bare økonomier, men også hvordan vi lever og hva vi anser som godt, sunt, riktig og viktig. De skaper nye vinnere og tapere, samt nye former for angst.

Å forstå vår egen tid i lys av supersykluser er derfor ikke et spørsmål om å spå fremtiden, men om å gjenkjenne mønstre. Det gir oss et språk for å forstå hvorfor verden oppleves mer intens, mer fragmentert – og mer uforutsigbar.

Vi beveger oss bort fra en FN-ledet verdensorden. Stormaktene bryter med FN-pakten uten å prøve å argumentere for at deres handlinger er lovlige. Normene mot ulovlig maktbruk har vist seg å være et svakt vern. De pågående angrepene på Iran og Ukraina viser dette.

Makta rår.

«Du er kanskje ikke interessert i krig, men krig er interessert i deg.» Sitatet tilskrives ofte Leo Trotskij, han som var med å bygge systemet som tok livet av Kondratieff, og påpeker at du ikke kan unnslippe virkningene av konflikt, ved å ignorere dem. Det samme gjelder supersykluser.

Kanskje er det nettopp dette som er kjernen: Det vi opplever som krise, er også et tegn på endring. Men som både Kondratieff, Schumpeter og Durkheim minner oss om, har fremskritt alltid en menneskelig kostnad.

Den største faren Norge står overfor, er fristelsen til å bruke oljefondet til å ‘ta en pause fra’ fremtiden, fordi transformasjon skaper tapere. Det ville, for å bruke en simile, være som å parkere familiebilen på jernbanesporet i håp om å stoppe et godstog ved navn fremtiden.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

TEKNOLOGI. Sophia Adampour

Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.

TEKNOLOGI. Eirin Larsen

Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.

TEKNOLOGI. Ishita Barua

KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.

UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide

Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

UTENRIKS. Espen Barth Eide

Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

ØKONOMI, POLITIKK OG KLIMA. Kari Elisabeth Kaski

Tidligere stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for SV. Bakgrunn fra miljøbevegelsen, blant annet som nestleder i ZERO.

UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje

Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

POLITIKK, KLIMA OG ENERGI. Øystein Sjølie.

Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte "Oljeboka" i 2024.

POLITIKK. Mathias Fischer

Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell

Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

EU OG EUROPA. George Riekeles

Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.