Syk av bekymringer

Du jobber fulltid. Partneren din jobber fulltid. Dere gjør alt riktig. Likevel strekker ikke pengene til.

Det er ikke deg det er noe galt med. Det er systemet. Vi snakker ofte om renter, boutgifter og prisvekst som om dette bare er økonomi. Men folk blir ikke bare syke av sykdom. De blir også syke av å leve for lenge i utrygghet.

Som lege ser jeg hva dårlig økonomi fører til. Det er vondt å se at pasienter blir syke av dårlig råd. Søvnløshet. Angst. Utmattelse. Dette er ikke svakhet, det er fysiologi. Og det er et politisk valg noen har tatt på dine vegne.

Hver uke sitter det mennesker på kontoret mitt som ikke sover. Hjertet banker fortere enn det skal. De er urolige, slitne, irritable. Noen har vondt i brystet. Noen gråter plutselig.

Noen sier bare at de ikke kjenner seg som seg selv lenger. De kommer fordi de tror det er kroppen det er noe galt med. Så spør jeg hvordan de egentlig har det. Ikke bare medisinsk, men hjemme. Hvordan de sover. Hvordan stemningen er. Hvordan økonomien er.

Da kommer ofte stillheten. Ikke en rolig stillhet, men den tunge stillheten som oppstår når et menneske skal si noe de skammer seg over.

For det er fortsatt skamfullt i Norge å si at du ikke får livet til å gå opp. At du ligger våken og regner. At du gruer deg til å åpne posten. At du kjenner irritasjonen komme fortere enn før, at du har mindre tålmodighet med partneren din, mindre overskudd til barna, mindre plass til å være den du ønsker å være.

Men kroppen merker det lenge før ordene kommer. Kroppen fører regnskap selv. Nervesystemet ditt skiller ikke mellom en tiger i skogen og et brev fra banken. Begge aktiverer samme stressrespons i kroppen.

Vi snakker om økonomi som om det er noe som hører hjemme i budsjetter, grafer og kommentarfelt. Men for veldig mange mennesker oppleves det ikke som økonomi. Det oppleves som uro, søvnmangel og konstant beredskap.

FHI har tidligere vist til at alvorlige økonomiske problemer var den enkeltfaktoren som var sterkest forbundet med økt risiko for psykiske helseproblemer og lav livskvalitet. Og dette gjelder ikke bare noen få «på bunnen».

I 2024 oppga 21,6 prosent av befolkningen at de ikke ville klare en uforutsett utgift på 20.000 kroner. Det betyr at over én av fem lever med så liten margin at en tannlegeregning, en bilreparasjon eller en ødelagt vaskemaskin kan vippe hele måneden av hengslene.

Det merkes også i helsevesenet og arbeidslivet. Ifølge Nav sto psykiske lidelser for 26 prosent av sykefraværet i fjor. Det er ikke et lite sidespor i statistikken. Det er en enorm del av fraværet i norsk arbeidsliv.

I debatten hører vi ofte at folk har blitt mer sårbare. At arbeidsmoralen er blitt svakere. At nye generasjoner er blitt mer skjøre. Jeg tror ikke det.

Når så mange mennesker sliter psykisk samtidig – i et samfunn der stadig flere også opplever økonomisk press – er det vanskelig å late som om dette bare handler om enkeltskjebner eller individuelle svakheter. Nordmenn er ikke blitt skjørere. Rammene er blitt hardere.

På et legekontor ser man sjelden økonomisk stress skrevet i pannen på folk. Det kommer forkledd.

Jeg kan gi råd. Jeg kan sykmelde. Jeg kan skrive ut medisiner. Men jeg vet også at det finnes grenser for hva en resept kan gjøre når det egentlige problemet er at hverdagen har blitt for utrygg.

Det er derfor diskusjonen blir så fattig når noen reduserer den til personlig ansvar.

Selvfølgelig har enkeltmennesker ansvar for egne valg. Men vi kan ikke forklare brede, samtidige utslag med at veldig mange har blitt dårligere til å skjerpe seg. Noe i samfunnet vårt presser folk hardere enn før, og det presset setter seg i kroppene deres.

Vi liker å tenke at økonomi og helse er to forskjellige verdener. Det er det ikke.

Økonomisk trygghet er også helse. Boligpolitikk er helsepolitikk. Rentepolitikk er helsepolitikk. Levekostnader er helsepolitikk.

Når vanlige mennesker lever lenge nok med følelsen av at livet ikke går opp, blir det før eller siden et spørsmål for fastlegen. Men da har problemet ofte vart lenge.

Det er på tide at vi slutter å snakke om dette som et privat nederlag for den enkelte. Vi må begynne å snakke om det det faktisk er: et folkehelseproblem.