Telenors rolle i Myanmar setter statens eieransvar på prøve

Saken reiser alvorlig spørsmål for vårt demokratiske system.

Erlend G. Balsvik og Terje Einarsen

Advokat og styremedlem i ICJ-Norge, professor ved UiB og styreleder i ICJ-Norge

STATSRÅD. Næringsminister Cecilie Myrseth etter spørretimen i Stortinget onsdag 14. januar i år. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge) leverte i desember 2024, sammen med menneskerettsorganisasjonen Justice For Myanmar, en politianmeldelse mot Telenor-gruppen for mulige brudd på sanksjonsregelverket. Den pekte på at Telenor i 2017 anskaffet en teknologi som muliggjorde sanntids overvåkning av teledata i Myanmar.

Telenor oppgir at de ikke tok i bruk overvåkningsteknologien, men dette bør bli gjenstand for uavhengige undersøkelser. Senere har det kommet frem nye opplysninger om at Telenor-gruppen også kan ha medvirket til forfølgelse av demokratiforkjempere i Myanmar ved utlevering av historiske data etter militærkuppet. Det er PST som behandler anmeldelsen.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité besluttet å åpne sak om regjeringens rolle som aksjonær i Telenor. Det er nylig også fremmet et sivilt gruppesøksmål mot Telenor knyttet til utlevering av data.

I MYANMAR. Bilde fra 2014 av kunder som står i kø foran en av Telenors butikker. Foto: Khin Maung Win / AP / NTB

Telenors rolle i Myanmar begynner i 2010, da fredsprisvinner Aung San Suu Kyi ble løslatt.

Myanmar hadde lenge vært preget av omfattende korrupsjon og brudd på menneskerettighetene og var derfor underlagt omfattende internasjonale sanksjoner, blant annet fra EU. Landet hadde nylig vedtatt en ny grunnlov som skulle åpne for demokratiske reformer, men som samtidig sikret militæret betydelig innflytelse i den skjøre demokratiseringsprosessen.

Den norske regjeringen engasjerte seg aktivt i denne prosessen i 2011 og 2012. Ifølge NRKs undersøkelser ble sanksjoner lempet og utenlandsgjeld slettet etter norsk initiativ. Dette skjedde kort tid før beslutningen om nasjonal telekomkonsesjon. Om lag 90 selskaper søkte, og Telenor fikk konsesjon sammen med et selskap fra Qatar. Det er grunn til å anta at mange oppfattet Telenor som et attraktivt alternativ nettopp på grunn av selskapets – og Norges – omdømme som forkjempere for fred, menneskerettigheter og personvern.

Etter militærkuppet i februar 2021 krevde regimet utlevering av data, og Telenor etterkom slike krav en rekke ganger uten at kundene lenger ble varslet om innsynskrav.

Telenor viser til at de befant seg i en tvangssituasjon, og at det ikke fantes gode handlingsalternativer. ICJ Norge mener likevel det er grunnlag for å etterforske forholdet.

Telenor solgte i 2022 sin virksomhet i Myanmar til en antatt mer samarbeidsvillig aktør, og overvåkningsteknologien antas i hvert fall å ha blitt aktivert etter dette.

Det var utstrakt kontakt mellom Nærings- og fiskeridepartementet og Telenor i tiden etter militærkuppet, hvilket bekreftes av næringsministeren i svarbrev av 20. november 2025 til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

I samme brev betones det flere steder at staten som eier kun har forventninger til selskapene, og ikke kan gi noen form for instrukser. Den sentrale forventningen er at selskapene oppfyller statens formål med eierskapet, og i dette ligger det, slik det fremkommer i nevnte brev, en målsetting om å opptre etisk forsvarlig og identifisere og håndtere selskapets påvirkning på mennesker, samfunn og miljø. Dette i tråd med eierskapsmeldingen.

Spørsmålet som reiser seg er om Telenor har opptrådt i tråd med statens forventninger på disse punktene, og hvis ikke, hvilke lærdommer som trekkes av dette.

Dersom et så alvorlig hendelsesforløp ikke blir ordentlig gransket, og eventuelle forventningsbrudd ikke får noen følger for departementets eierutøvelse, så står de nevnte forventningene etter vår mening igjen som lite effektive styringssignaler.

I dette lyset blir det desto mer utilfredsstillende at regjeringen nekter offentligheten innsyn i eierdialogen med Telenor.

Det gis heller ikke innsyn i departementets interne dokumenter. Departementets innstilling kan sikkert forsvares innenfor en normal forståelse av offentlighetsloven. Saken har i så fall avdekket en svakhet ved loven.

Grunnloven § 100 fjerde ledd har knesatt et prinsipp om at unntak fra innsynsretten ved lov kun kan gjøres der det foreligger tungtveiende grunner, som forretningssensitive spørsmål. Denne saken handler trolig mer om hvordan regjeringen har vurdert de menneskerettslige sider saken reiser. Dermed kan det hevdes at hovedregelen i Grunnloven om rett til innsyn i statens dokumenter får anvendelse.

En litt annen sak er om Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité – dersom det i utgangspunktet likevel gjelder unntak fra borgernes innsyn – skal kunne forhindres i å få innsyn i relevant informasjon for å gjøre etterfølgende vurderinger av regjeringens rolle i et slikt spørsmål. I sitt brev til departementet av 16. desember 2025, ba kontroll- og konstitusjonskomiteen igjen om fremleggelse av informasjon, uten tilgjengeliggjøring for offentligheten.

I sitt svarbrev av 13. januar 2026 ga næringsministeren en redegjørelse for kontakten, men selve dokumentasjonen av dialogen blir stadig ikke delt.

Spørsmålet som reiser seg, er om vårt demokratiske system da har reell mulighet for å overprøve hvordan de uttalte målene med statlig eierskap oppfylles.