Noen lever hele livet sitt med merkelappen «adoptert». Andre tenker ikke over det en gang.
TV-profil, podkaster og tidligere Idol-vinner
Jeg er en av totalt 20 000 mennesker som er adoptert til Norge.
I «Debatten» med Fredrik Solvang på NRK ble det diskutert hvorvidt Norge bør stoppe utenlandske adopsjoner.
En diskusjon som både er stor og vanskelig. Og hvor de menneskene dette berører faktisk vet best. Husk det.
Jeg ble født 20. januar i 1984 i Bogotà i Colombia.
Jeg fikk et navn – Marina Salazar Franco (fett navn, ikke sant?) – og en perm med litt bakgrunnshistorie før jeg fløy avgårde til Fornebu, hvor mamma ventet på meg 17 uker senere.
Jeg har alltid visst at jeg var adoptert.
Jeg har så lenge jeg kan huske blitt fortalt om de fantastiske sidene ved landet Colombia.
Jeg har alltid følt på tilhørighet og at jeg var på rett plass.
Selv når rasistene i Vennesla prøvde å fortelle meg og min bror noe annet da vi var små.
Det var de som tenkte feil, det var ikke noe feil med oss, sa mamma alltid.
Historiene til oss som er adopterte i dag er utrolig forskjellige.
Mange er grusomme, tragiske – ja, helt hinsides fatning at det i det hele tatt kan ha skjedd – mens andre historier er rene solskinnshistorier.
Spekteret er stort og diskusjonen er vanvittig viktig.
Vi kommer fra ulike utgangspunkter, hendelser og situasjoner i livet som både har formet oss positivt og negativt.
Noen lever hele livet sitt med merkelappen «adoptert». Andre tenker ikke over det en gang.
Jeg er i den siste kategorien.
Men er det jeg er blitt fortalt sant?
Jeg har valgt å tro på det som står i permen min.
Nysgjerrigheten min er noe pirret. Selv om jeg stoler på min historie og hva vi har blitt vist og fortalt er det noe med å ha sett på saken i dag, 41 år etter, med nye øyne.
Dette også for å eventuelt avdekke feil eller mangler som aldri burde ha skjedd med tanke på «fødemor».
Så i den forstand hadde det vært spennende å se litt mer på hva jeg har av informasjon.