Terrorangrepet som endret verden 

Aldri undervurder Benjamin Netanyahu, verken som politiker eller kommunikator.

De færreste, kanskje bortsett fra ham selv og hans nærmeste, hadde trodd han skulle overleve som statsminister etter at Israel opplevde det verste angrepet i sin historie på hans vakt.

Det var også det største drapet på jøder siden Holocaust.

Men nå er vi her, to år etter, og han er fortsatt statsminister og fortsatt i klassisk gjenge på verdens talerstoler på tross av krigsforbryteranklagen som henger over ham, som i FN der han stilte opp med en QR-kode på brystet, tavler og kart.

QR-koden ledet til et nettsted som blant annet viser forferdelige bilder fra Hamas-angrepet på israelske sivile for to år siden. Selv så jeg mange slike bilder i etterkant av angrepet. Det er likevel rystende å se dem om igjen.

Det er bilder av forkullede lik, blodige og ødelagte kropper som er skutt og drept i bilen eller i husene sine. Over 1200 israelere ble drept i angrepet og rundt 250 israelere ble tatt som gisler.

Kanskje hadde QR-koden sin effekt. På egne hjemmesider hevder den israelske regjeringen at nettsiden er besøkt en million ganger, særlig fra Gaza og Iran.

Det er umulig å dobbeltsjekke om dette stemmer. Men politisk var det likevel et desperat grep. For egentlig burde det ikke vært nødvendig med en slik påminnelse.

Israel hadde verdens sympati og forståelse i ukene og månedene etter angrepet. Den har gradvis blitt borte og erstattet av bilder av desperate og sultne palestinere med matskåla i hånda, døde barn og utbombede byer som følge av den israelske krigføringen i Gaza.

Så å si alle innbyggerne i Gaza er flyktninger på sitt eget lille og ødelagte territorium, over 67.000 mennesker er drept, tallet er antakelig høyere og flesteparten er sivile. FN erklærte hungersnød i Gaza by og Israel beskyldes for folkemord fra flere hold.

At mye av den politiske sympatien og tålmodigheten er borte hos tradisjonelle vestlige allierte på grunn av krigføringen i Gaza, ble synliggjort for hele verden i dagene før Netanyahu gikk på talerstolen.

I FN hadde opprettelsen av en palestinsk stat dominert samtalene i forkant, med formelle anerkjennelser fra en rekke land, inkludert europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia og store land som Australia og Canada.

De kommer etter at blant annet Spania og Norge brøt med sin politikk og anerkjente en palestinsk stat for halvannet år siden.

Fram til nå har deres holdning vært at en anerkjennelse skal komme som et resultat av forhandlingene som startet opp med Oslo-avtalen fra 1993. Men den linjen har disse europeiske landene gitt opp.

De innser, kanskje litt sent vil en del kritikere hevde, at Israel under Netanyahus ledelse ikke ønsker opprettelsen av en palestinsk stat og at de derfor må bruke andre politisk virkemidler for å få det til.

157 stater, inkludert fire av de fem faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, har anerkjent en palestinsk stat. Israel framstår diplomatisk mer isolert enn noen gang.

Netanyahu har likevel et trumfkort. Det er den amerikanske støtten. Donald Trump har inntil nylig gitt Israel frie hender, og politisk beskyttelse. Det gjør at anerkjennelsene og isolasjonen ikke har noen stor praktisk betydning.

Men at Trump også kan snu, ser vi nå i forsøket på å presse fram en våpenhvileavtale. Han tvang Netanyahu til å unnskylde det israelske angrepet på Hamas i Qatar, og har tvunget Israel og Hamas til å forhandle. Det er nå, kanskje for første gang siden 7. oktober, en viss optimisme å spore.

Men håp er ingen strategi, og vi er langt unna reelle fredsforhandlinger og enda lenger unna en langsiktig løsning. Akkurat nå framstår Trumps plan mer som akutt problemløsning enn en fredsplan.

Det sier noe om hvor langt verden har flyttet seg siden 7. oktober.

Det snakkes om optimisme selv om det handler mest om å inn mat til sultne mennesker og stans i kamphandlingene, ikke å se for seg en langsiktig framtid med fredelig sameksistens mellom to folk slik verden, og mange i regionen også, tillot seg å tro på en gang i tiden.

Terrorangrepet 7. oktober forsterket mange av tendensene som hadde bygget seg opp over flere år. Angrepet åpnet for tilnærmet uinnskrenket militær maktbruk ikke bare i Gaza, men over hele Midtøsten.

Vi har siden sett en krig mellom Israel og Iran, mellom Israel og Hizbollah, en regimekollaps i Syria og angrep fra Jemen på Israel og omvendt. Det er også verdt å merke seg hvor lite åpen kritikk av Israel det har vært fra andre arabiske stater den siste tiden.

I Europa har angrepet og krigen som fulgte, bidratt til å dra opp spenningen i et allerede polarisert politisk klima. Se bare på debatten om israelsk deltakelse i sangkonkurransen ESC, der debatten raser hardt i noen land som Norge, der Spania allerede sier de vil boikotte mens Tyskland sier de kommer til å trekke seg i motsatt fall, altså om Israel blir ekskludert.

På gatene og i sosiale medier går debatten om Midtøsten uten stans mellom folk. Frontene er harde og nyansene få. 7. oktober var et jordskjelv, ikke bare for Midtøsten, men for store deler av verden. Og etterskjelvene har på ingen måte gitt seg.

Men den virkelige prisen for krigen, betales av gisselfamiliene i Israel som håper på nytt om sine familiemedlemmer i fangenskap og de rundt 2 millioner sivile palestinerne som prøver å overleve i en livsfarlig ruin som en gang var deres hjem.