Til idretten. Til deg som strever.

Til deg som bærer på en utfordring på egen hånd. Til deg som er ekspert på å holde en fasade som hele idrettsverden kjøper. Til deg som har en instafeed fylt med de lekreste matretter som du aldri smaker på selv.

Til deg som forsøker å svette bort følelser. Til deg som kjenner etter kalorier på kroppen som om hendene dine aldri kan hvile. Til deg som venter på å bli avslørt.

Til deg som unngår matbordet med venner, fordi frykten for å miste kontrollen er større enn gleden ved fellesskapet. Til deg som spiser i skjul, for så å kjempe mot skammen som følger etterpå.

Til deg som kaster opp i håp om å bli kvitt både det ene og det andre. Til deg som ikke lenger kan kjenne forskjellen på sult og metthet. Til deg som bruker mat som trøst, men sitter igjen med en tomhet som ikke kan fylles.

Til deg som tror at suksess i idretten bare kommer til dem som er tynne nok. Til deg som lar myten om at en perfekt kropp gir perfekte idrettsresultater, styre livet ditt. Til deg som føler at hva du spiser er forskjellen mellom seier og nederlag.

Til deg som gruer deg til konkurranser, fordi klærne avslører mer enn du ønsker. Til deg som tvinger kroppen din gjennom trening, selv når den skriker etter hvile.

Til deg som veier verdien din i antall minutter trent, kalorier brent og gram tapt. Til deg som trenger å høre at du er mer enn din kropp, mer enn dine prestasjoner.

Til deg som ligger våken om natten, fanget i tanker fylt av uro, selvkritikk og en konstant følelse av utilstrekkelighet. Til deg som reposter inspirerende ord om mental helse, men aldri lar dem gjelde deg selv.

Til deg som føler at kroppen din er din verste fiende, selv om den bare prøver å holde deg i live.

Noen ganger ser vi deg

Vi ser deg i skisporet, i hallen eller på banen, og et spørsmål om hvordan du egentlig har det, sniker seg inn. Kanskje er det noe ved kroppsspråket ditt som sier at ikke alt er som det skal – måten du beveger deg på, blikket ditt, eller ordene du velger.

Eller kanskje er det stillheten din som sier mer enn ordene kunne gjort.

Hvis vi hadde spurt deg om det går bra, hva ville du svart? Ville du vært ærlig, eller ville du gjort alt for å holde fasaden oppe? For vi må spørre oss selv: Har vi skapt en idrettskultur der det føles trygt å være ærlig? Og har vi lært oss å tåle ærligheten, når den endelig kommer?

Andre ganger passerer du oss uten å vekke noen form for bekymring. Du smelter inn i miljøet, du presterer, du viser ingen åpenbare tegn på at noe er galt. Du går under radaren.

Du er enestående – i betydningen av at du blir stående alene.

Kanskje forstår du ikke helt selv hvorfor hjernen din bruker så mye tid på tanker om mat og kropp. Kanskje vet du ikke hvorfor disse tankene har fått en slik makt over deg. Det fyller hvert sekund av dagen og forfølger deg inn i drømmene.

Du kjemper en kamp som ingen ser, og publikum møter deg med beundring for fasaden du har spunnet så perfekt.

Vi har snakket lenge nok

Idretten skal være en trygg arena. Det står nedfelt i visjonen og målene til Norges idrettsforbund (NIF). Deres overordnede mål er livslang idrettsglede. Men spiseforstyrrelser har ingenting med idrettsglede å gjøre.

Mål realiseres gjennom handling – det vet alle som har kjempet for å oppnå noe. Mål forplikter til å gjøre det som kreves. Så vi spør: Hvordan ser denne forpliktelsen ut i praksis?

Utallige artikler, rapporter og innlegg på sosiale medier har blitt publisert. Temaet har vært løftet i idrettsmiljøer, diskutert på seminarer og belyst i nyhetssendinger.

Men hvordan hjelper et innslag på Dagsrevyen deg når dagene dine er preget av tanker og følelser som kretser rundt mat og kropp? Når ordene blir værende på skjermen, mens du står alene med den uroen som følger deg igjennom dagen?

Vi er drittlei av å prate. Vi må gå fra tanke til handling.

Unnskyld

Unnskyld for at du vokser opp i en idrettskultur som påstår å være for alle, men som i praksis ikke alltid ser deg.

For at vi har midler nok til å sende delegasjoner verden rundt, men ikke til å fange opp, hjelpe og forebygge i tilstrekkelig grad.

Unnskyld for at det er du som betaler prisen.

Idretten mangler ikke visjoner. For 2026 har regjeringa fordelt 965 millioner kroner i spillemidler til Norges idrettsforbund, med mål om aktivitet, inkludering og idrettsglede for barn og unge. Da må vi også tørre å spørre: Hvem faller utenfor, selv når de er med?

Det er nå ett år siden spiseforstyrrelser i idretten igjen ble løftet frem i beste sendetid på Dagsrevyen, etter nok et dødsfall. Ordene ble sagt, alvoret anerkjent. Men for dem det gjelder, stopper ikke kampen når sendingen er over.

Ressurser forplikter. Inkludering handler ikke bare invitasjon til deltakelse, men å bli ivaretatt når man først er der. Om å møte en idrett som tåler ærlighet, som ser mer enn prestasjon, og som griper inn før prisen blir for høy, på alle nivåer.

Livslang idrettsglede kan ikke være et løfte til de få. Nå må ordene bli til handling.