To trøtte typer

5 days ago 9

To middelaldrende knarkere holder hverandre oppe så godt de kan.

Anmeldelse

«Agnes mot verden»

• Med: Marie Blokhus, Nader Khademi, Anders Basmo

• Regi: David B. Berget

• Premiere på kino fredag 20. mars

• Norge. Dramakomedie. 12 år. En time og 32 minutter.

Ett tegn på at det på noen områder går sakte fremover: Når det lages film og serier om narkotikamiljøer og narkomane i Norge nå for tiden, er det uten ungdomsskole-pedagogikken og den hevede pekefingeren som så lenge var helt påkrevd i slike sammenhenger.

I 2026 er det lov å slå fast at slike miljøer og mennesker finnes, og fortjener å bli sett, og ellers la moralismen ligge. Se TV-serien «Kids in Crime». Og se gjerne David B. Bergets fine, tragikomiske debut-langfilm «Agnes mot verden».

Agnes (Marie Blokhus) og kompisen Hansi (Nader Khademi) har ryddet seg en campingplass i skogen i Ekeberg-skrenten i Oslo, hvorfra de kan nyte «byens beste utsikt».

Agnes starter dagen med en sigarett og et morgentoalett i friluft, samt et par linjer amfetamin som gjør henne klar til dagens dont. Deretter sykler hun Hansi og seg selv til kontoret til gatemagasinet =Oslo, der de plukker opp noen eksemplarer de vil prøve å få solgt i løpet av dagen. Hansi falbyr en slags hjemmebrent på si, for å spe på inntektene.

Det er ikke noe romantisk eller seksuelt mellom Agnes og Hansi. De er venner med en felles lidenskap: Heroinen som gir kveldene der oppe på Ekeberg et skinn av noe trygt, varmt og magisk. Da opplever de små øyeblikk av ømhet og nåde, disse to. Som på hvert sitt vis er slitne, knuste mennesker.

Kanskje var det da søsteren hans døde at det gikk utfor med Hansi. Når det gjelder Agnes får vi vite at det gikk galt etter en ulykke, hvorpå hun ble satt på morfinpreparater. Det kostet henne forholdet til mannen Julius (Anders Basmo). Verre: Det kostet henne forholdet til datteren, som nå er i ungdomsskolealder.

Agnes har ført en håpløs kamp mot barnevernet i årene siden. Håpløs i den forstand at hun har blåst opp fienden til en enorm, konspiratorisk størrelse.

Du vet hvordan permanent rusede folk innbiller seg mye rart og snakker mye tøv? Agnes mener at barnevernet «selger barn for profitt». En absurd påstand – som hun er nedkjørt nok til å virkelig tro på. Hansi har mye merkelig for seg, han også. Det er noen ganger noe barnlig ved «narkiser».

Det er da Agnes får en blodpropp i hjernen, og blir diagnostisert med vaskulær demens, at det ellers rutinepregede livet hennes blir snudd opp-ned over natten.

Nå får hun dårlig tid. Dersom hun skal rekke å gjenopprette kontakten med datteren før hukommelsen svikter henne, om ikke annet så for å få fortalt henne at hun virkelig prøvde, må hun bli rusfri nå.

Kommer hun til å klare det? Kommer vennen Hansi til å klare å støtte henne?

«Agnes mot verden» spiller seg lenge ut som en illusjonsløs tragikomedie, et bittersøtt eksempel på det britene kaller a two hander play: et skuespill for to karakterer.

At Khademi er en av landets beste komiske skuespillere, vet vi fra «Heimebane» og «Makta». (Han er dessuten kliss lik John Belushi i «The Blues Brothers» når han tar på Ray-Bans, selv om Agnes mener han er mer Joe Pesci i «Hjemme alene»). Han skinner her, med hjelp fra et manus som har holdt dørene vidåpne for improvisasjon og annen øyeblikkskunst.

Men det er Blokhus som er den virkelige åpenbaringen. Heroisk og patetisk, dypt menneskelig, med et flakkende, forvirret blikk som evner å kommunisere noe om det enorme fallet hun har vært utsatt for. Fra A4, middelklasse og kjernefamilie til … dette. På noen korte år.

Her, ved Guds nåde, eller mer sannsynlig ren flaks, går du og jeg.

Det er et nydelig stykke skuespill. Filmen skal videre ha pluss for å vise oss et shabby Oslo som ikke ofte er å se på film eller TV.

Det skjer noe helt mot slutten i «Agnes mot verden» som nok vil kunne oppfattes som over toppen melodramatisk. Ja, jeg oppfattet det egentlig som over toppen selv.

Men ble jeg likevel beveget? Jammen ble jeg det.

Read Entire Article