Tøffingen som trenger en tjeneste

Ingen amerikansk president har hatt flere politiske liv enn Donald Trump. Velgerne har tilgitt ham nesten alt.

Men med Iran-krigen er det annerledes. Den upopulære krigen driver bensinprisene rett til værs.

Nå står kjøresesongen for døren. Det er tiden på året der amerikanere flest irriterer seg mest over hva de må betale for å fylle tanken.

Bensinprisene er bare en bit av problemet. Prishopp på alt fra varetransport til gjødsel drypper nå ned gjennom hele den amerikanske økonomien.

Inflasjonen hoppet til 3.8 prosent i forrige måned. Bare 36 prosent av amerikanerne mener nå Trump gjør en god jobb. Målingene har aldri vært dårligere.

Trump gikk til valg på å trekke USA ut av utenlandske kriger, og gi vanlige amerikanere mer i lommeboka. Ved å angripe Iran har han i begge tilfeller gjort det stikk motsatte.

Kan gå mot katastrofevalg

Da Trump gikk inn i helikopteret på vei til Kina, hevdet han at han ikke trenger kinesisk hjelp med Iran.

Landet vil enten inngå en avtale eller bli desimert, gjentok han.

Kretsen rundt Trump sier imidlertid noe annet.

Kina er Irans viktigste kunde, og kjøper 80–90 prosent av Irans olje.

Den transporteres vanligvis gjennom det nå stengte Hormuzstredet.

Kina har sterk egeninteresse i at stredet åpnes igjen, og flere knapper de kan trykke på hos de som er igjen av regimet i Teheran.

Uten en ganske rask løsning på blokaden av Hormuz, styrer Trump mot det som kan bli en katastrofe i mellomvalget om noen måneder.

At republikanerne taper flertallet i Representantenes hus virker gitt om målingene ikke bedrer seg. Men også kontrollen over senatet er i spill om ting går enda dårligere.

Om ikke en fredsavtale er mulig, finnes det mellomløsninger. Det viktigste for både Trump og Kina er å få skipstrafikken i gang igjen, og oljeprisene ned.

Stillingskrig om handel

På handelsfronten er det få som tror på noen store gjennombrudd.

Det er bare et drøyt år siden Trump lanserte en storstilt handelskrig med Kina, på det han kalte USAs «frigjøringsdag».

Et kort øyeblikk var tollen på kinesiske varer oppe i hele 145 prosent. I praksis en stengt grense mellom verdens to største økonomier.

Men kineserne svarte raskt med å strupe eksporten av sjeldne jordarter: dette er metaller og mineraler som er helt kritisk for den verdifulle amerikanske tech-industrien.

Kina kontrollerer brorparten av verdens produksjon, og å begrense eksporten har gitt kineserne et effektivt mottrekk.

Soyabønner og whisky, produsert i stater der Trumps velgere bor, fikk også smake kinesernes handelspisk.

Børser og obligasjonsmarkeder likte handelskrigen svært dårlig, og Trump måtte etter hvert gjøre delvis retrett.

I februar skjøt USAs høyesterett ned tollsatsene som ulovlige, og tollen er nå nede i 10 prosent.

Gransker Kina

Men Trump-administrasjonen har satt i gang flere granskinger for å øke satsene igjen – med nye juridiske begrunnelser.

De gransker for eksempel om Kina har såkalt «industriell overkapasitet», eller om Kina bruker tvangsarbeid, som uigurer, i produksjon av varer.

Begge deler kan åpne for ny og høy toll litt lenger frem.

Kineserne har slakket opp på eksporten av jordarter, men har pakket det inn i en midlertidig avtale med utløpsdato.

Avtalen kan bli forlenget under Trumps besøk, eller ikke.

Handelsforholdet mellom USA og Kina er skjørt. Det skal lite til før det hele ender i en ny runddans.

Å unngå en slik eskalering, er ikke noe dårlig utfall.

Taiwan: Små ord med stor mening

På Taiwan er det stor nervøsitet for om Trump kaster dem under bussen for å innkassere en seier på andre områder.

På forhånd har Trump-administrasjonen skaffet seg et forhandlingsrom ved å utsette et stort våpensalg til Taiwan som ble godkjent av Kongressen allerede i januar.

Pakken har en verdi på 14 milliarder dollar.

Kineserne ønsker at våpenleveransene skaleres ned, og at våpentypene i pakken gjøres mindre avansert.

Amerikansk Taiwan-politikk har i over 40 år vært en delikat linedans preget av små, språklige nyanser.

USA anerkjenner i praksis Taiwan som adskilt fra fastlands-Kina med eget styre, men har vært forsiktig med å gi støtte til Taiwansk uavhengighet.

Der går Kinas røde linje. Å krysse den kan utløse krig.

Nå frykter flere i Washington at Trump kan bli ledet inn i en språkfelle.

For hva koster det egentlig Trump å endre en formulering om at USA «ikke støtter» Taiwansk uavhengighet, til noe litt mer bastant, som for eksempel at USA «motsetter seg» Taiwansk uavhengighet?

Trump kan finne på å gå med på slikt med et raskt pennestrøk, og dermed sende nye signaler om hvor langt USAs støtte til Taiwan egentlig går.

Dersom det er prisen å betale for Kinesisk hjelp med å få restene av regimet i Teheran med på en avtale, spiller kanskje ikke slike ordvalg så stor rolle.

Men for Taiwan vil selv små endringer i slike ordvalg utgjøre litt av et politisk jordskjelv.