Torfinn (32) ble mobbet så mye at han ønsket å dø

Torstein Georg Bøe / NRK

Torstein Georg Bøe / NRK

– Jeg begynte å se dårlig. Det var moren min som sa: «Torfinn, du sitter nærmere og nærmere TV-en». Da gikk jeg på ungdomsskolen, sier han og legger til:

– I ett år gikk jeg veldig redd og visste ikke hvorfor synet ble dårligere.

Opedal ble helt blind i 2012.

Han lider av Wolfram syndrom, noe kun én av nærmere 1-2 millioner blir født med.

Syndromet angriper flere deler av kroppen og gjør at man gradvis mister synet.

Åtte år senere havnet han i rullestol.

– Jeg er den eneste taekwondoutøveren i verden som sitter i rullestol, hevder Opedal.

Rullestolen kom da syndromet ga ham tynnfibernevropati og nervene i føttene ble ødelagt.

Mange pasienter dør tidlig på grunn av alvorlige komplikasjoner i organene.

Det finnes veldig få studier på tilstanden, men gjennomsnittlig levealder er mellom 30 til 40 år, ifølge nevrolog Christina Sundal.

Det finnes ingen kur. Fordi så få har det, er det ikke lønnsomt nok å skaffe noe som kan forlenge livet til 32 år gamle Torfinn.

På videregående fikk han vite at han mest sannsynlig ikke rekker å bli 40 år.

– Da ble jeg veldig satt ut, men jeg bestemte meg fort for at jeg skal lage et så godt liv som mulig for meg selv.

– Og det føler du at du har klart?

– Ja, virkelig. Jeg er glad og har et godt liv.

I dag har idretten gjort Opedal til både en inspirasjon og et forbilde.

Et mobbeoffer

Men slik har det ikke alltid vært.

Opedal kom til verden i 1993. Da kunne han både se og gå.

Likevel ble ikke skolehverdagen slik han hadde håpet.

Privat

– Jeg ble mye mobba fordi jeg hadde rødt hår, skarret, var nerd og ikke så glad i gym. Så fikk jeg diabetes type 1, og ble mobba for det i tillegg.

Det han omtaler som en «vanskelig tid», kom han seg igjennom takket være vennene han hadde på den tiden.

Etter hvert forsvant de også.

I 2007 gikk ting fra vondt til verre.

Da begynte han å miste synet.

– Folk begynte også å mobbe meg for det.

I lang tid ble han møtt av mobbing på skolen.

Etter skolen gikk han rett hjem, hvor han stort sett befant seg på rommet.

– Det var flere ganger jeg kom hjem med blodig nese og sånne ting. Det var psykisk og fysisk. Barn ser rett og slett ikke at de faktisk gjør noe ille, at de ødelegger et liv.

Til slutt ønsket han bare å slippe.

– Da kjente jeg virkelig på et ønske om å dø. For jeg følte ikke at jeg hadde noe verdi, jeg følte ikke at det var noe jeg klarte. Jeg ble mobba for alt, og jeg følte meg helt verdiløs.

– Hvor lenge var det sånn?

– Fra jeg var liten, til jeg starta med taekwondo og fikk ordentlige venner.

«Driver med blind vold»

I Opedals tilfelle ble faktisk idretten redningen.

Han trener taekwondo tre til fire ganger i uken.

Det har gitt resultater.

I 2014 ble han den første blinde nordmannen til å ta svart belte i taekwondo.

– Da følte jeg virkelig at jeg viste både for meg selv og andre at jeg faktisk er en person som kan klare ekstremt mye, sier han.

Slik har han følt det ofte de siste årene.

Når vi treffer ham utenfor flerbrukshallen på Bjørnsletta i Oslo, har han på seg sportens velkjente dobok.

Han presenterer seg og opplyser oss om at «han driver med blind vold».

For vestfoldingen smiler og har stadig en artig kommentar på lur.

Spesiell metode lot han fortsette

Den koreanske kampsporten ga han et fellesskap og en mestringsfølelse han ikke hadde kjent på tidligere.

All redselen han kjente på knyttet til syndromet og mobbingen ga han et behov for å ta kontroll.

– For min del så er det selvforsvar og selvfølelsen som er det viktigste.

Fra han startet i 2008 og frem til i dag har både vennegjengen og merittene blitt større.

Han har blant annet tatt en bronsemedalje i NM og fem bronsemedaljer i Østlandscup. Alt mot funksjonsfriske og seende motstandere.

I dag har han tredje gradering av svart belte – et synlig bevis på alt han har rukket å oppnå innenfor sporten.

Men det har vært perioder hvor tvilen har meldt seg.

– Da jeg startet, var jeg sterkt svaksynt. Da jeg ble helt blind, tenkte jeg veldig på om jeg skulle tørre å fortsette. Men vennene mine sa at jeg fikk ikke lov til å gi meg.

Den samme tvilen meldte seg da han startet med rullestol:

– Vi bruker mye spark og beveger oss mye i taekwondo. Derfor tenkte jeg at jeg må slutte. Igjen nektet vennene mine å la det skje, så jeg kontaktet ledelsen National Taekwon-Do Norway og spurte om jeg kunne prøve å tilpasse det, og de sa ja, sier han.

Ekkolokasjon ble redningen da synet ble borte. Han lager små «klikkelyder» og ved hjelp av forandring i ekkoet til lyden får han en oversikt over omgivelsene.

– Jeg har måttet trene veldig mye på hørsel. Jeg må høre hvor motstanderen er, og bevege meg ut fra lydene.

Nå kan han ikke tenke seg en hverdag uten taekwondo.

– Dette er rett og slett livet mitt, sier han.

Forbilde

Opedals historie spredde seg etter hvert i kampsportmiljøet.

32-åringen har blitt en som inspirerer og trener andre.

– Det er det som gjør meg mest stolt av alt. Det å hjelpe andre med funksjonsnedsettelser inn i denne idretten betyr så utrolig mye for meg. Det gir meg så mye glede og stolthet og er virkelig noe jeg brenner for, sier Torfinn.

Søsknene Nisa Zahid (17) og Isa Mohammed Zahid (15) bor på Grorud i Oslo. De er begge født blinde, og startet med taekwondo for halvannet år siden.

Sammen med Opedal utgjør de to søsknene tre av fire blinde taekwondoutøvere i Norge per i dag.

En trening med Opedal har vært et sterkt ønske.

– Jeg er så glad for at vi kan møte ham. Torfinn er nesten i samme situasjon som oss. Så måten Torfinn forklarer på, er veldig bra, sier Nisa.

– Jeg er stolt av dere. Jeg synes det var bra! sier Torfinn til søsknene etter å ha gitt dem en rask opplæring i spark-teknikk.

Både Isa og Nisa har grønt belte og blå stripe.

Fortsetter de i det samme sporet kan også de ha svart belte innen tre og et halvt år.

Mor Hummera Aziz følger nysgjerrig med fra sidelinjen.

Hun merker stor forskjell på søsknene etter at de startet med taekwondo.

– Jeg er en stolt mor. Det er herlig å se.

– Det betyr mye for dem å møte Torfinn. De trenger motivasjon. Han er som en rollemodel for dem.

I sommer var de med da forbundet samlet nærmere 90 stykker til Norges første parasamling for kampsportutøvere.

Utøvere, foresatte, ledsagere og trenere var alle samlet til trening, festmiddag og sosialt samvær en hel helg.

I høst arrangeres NM i taekwondo. Da er en paraklasse på programmet for andre gang på rad.

– Vi ønsker at de skal få like muligheter og samme arena som andre utøvere. Det er utrolig viktig, sier Emilie Kristiansen, parakonsulent i Kampsportforbundet.

Parasatsingen fra forbundet motiverer:

– Det er kult. Da føler man at man ikke er den eneste. At det er andre folk som er nesten i samme situasjon som deg, sier Isa.

Kristiansen trekker frem Torfinn som «et utrolig godt eksempel på at kampsport kan være for alle».

– Han har utrolig mye kunnskap rundt tilrettelegging. Han har bidratt med mange gode tips inn mot aktivitetshefter vi lager for både sittende og blinde utøvere. Han er absolutt et godt forbilde og en fin fyr å ha i miljøet, sier Kristiansen.