Total mangel på felles spilleregler

Etter et bråkete budsjettår, har finansminister Jens Stoltenberg gjort sitt ytterste for å gjøre revidert budsjett til det det er tenkt å være: En udramatisk revidering av pengebruken for å ta høyde for uforutsette utgifter eller andre endringer.

Litt som i privatøkonomien der vi må justere forbruket dersom vaskemaskina ryker eller husleia plutselig øker mer enn ventet.

Bortsett fra den endelige skrotingen av Stad skipstunnel, som Stoltenberg på ingen måte prøvde å pakke inn som «så trist», var det lite å la seg verken glede eller provosere over.

Oljepengebruken var tatt ned. Uten at det fortjener noen premie all den tid pengene var hentet inn gjennom å ta ut mer i utbytte andre steder.

Påplussingene er lite kontroversielle fordi alle vil ha Norgespris på strøm og et mer hurtigarbeidende Nav.

Det var heller ikke lagt inn åpenbare snubletråder av typen vraking av gratis ferger eller kutt i stønader.

Stoltenberg kan legge fram et uspennende budsjett i trygg forvissning om at dette ikke blir det endelige resultatet.

I dette eventyret er det fire bukker som vil til regjeringssetra for å spise seg feite.
Men det er et troll under brua. Det heter «samarbeidsklimaet».

Finansministeren kan ha rett i at det aldri har vært en mer uforutsigbar verden å lage budsjett i, men om ikke annet er de politiske reaksjonene svært forutsigbare.

Kunstig intelligens kunne lett gjort jobben for partienes talepunktskrivere.

Grått og gnient, kom det på autopilot fra Rødt, mens MDG kaller det «et stort gjesp». Kutt avgiftene, er svaret fra Frp, uansett spørsmål. Ambisjonsløst, sier SV, mens Sp mener man gjør «for lite for å hjelpe folk og bedrifter».

Det eneste spenningsmomentet var hvilket bein Høyre skulle stå på.

I dag var det ansvarlig pengebruk-Høyre som var tilbake: «Arbeiderpartiet må sette foten ned for kravene fra Sp, SV, Rødt og MDG om enda mer pengebruk», var budskapet fra Høyre. I like trygg forvissning om at det motsatte vil skje.

At de fem budsjettsamarbeidspartiene har helt ulike prioriteringer, er som forventet. Også at kravene deres i noen tilfeller nuller ut hverandre, som Sp og MDG i klima- og avgiftspolitikken.

Støre og Stoltenbergs største problem er at det ikke er enighet om spillereglene.

For det første er det ingen av de andre partiene som respekterer konseptet revidert budsjett. De ser alle på det som en gyllen mulighet for å lure inn mest mulig penger til sine hjertesaker.

Det er heller ingen av partiene som deler finansministerens entusiasme for trygg styring eller bekymring for at økt pengebruk vil gi mer inflasjon. Det er kanskje ikke så rart, for «ansvarlig pengebruk» gir lite politisk gevinst for andre enn Stoltenberg og Støre.

Og knapt nok for dem.

Men for hver ekstra milliard budsjettet øker med, jo verre blir det for regjeringa å skryte av at dette er trygg styring.

I tillegg er hele avtalegrunnlaget forvitret. Ap har insistert på at budsjettenigheten bare omfatter saker med budsjettkonsekvens. Det avvises særlig av MDG, som vil bruke enhver forhandling som en brekkstang for å gjennomføre grønnere politikk.

Sist, men ikke minst har Senterpartiet brutt det hellige prinsippet om at på Stortinget kan du gjøre hva du vil med hvem du vil. Men budsjettsaker skal du kun gjøre opp med dine budsjettkamerater. Da Senterpartiet gikk sammen med høyresiden om å kutte drivstoffavgifter med 5,5 milliarder, var det en langfinger til hele budsjettsamarbeidet.

Etter at entusiasmen over Stoltenbergs spektakulære comeback har lagt seg, er den foreløpige konklusjonen at han er bedre på å snakke engasjert om finanspolitikk enn på å håndtere det politiske spillet. Det trengs mer av det siste, skal det landes et budsjett som blidgjør alle samarbeidspartiene uten å få alle landets økonomer til å rope alarm.

Men det trenger slett ikke bli så trøblete og bråkete som alle har spådd. For i norsk politikk er oljefondet stort sett svaret på alle problemer.

Og om selv ikke det hjelper kan man alltids sette ned en kommisjon.