Tove Janssons verden

Tove Jansson er overalt om dagen.

Mummikopper i skapet, Mummibøker i bokhyllen og Sommerboken på kino.

Og nå skal norske Hyper Games lage spill av Janssons mest personlige verk, Trollvinter.

Boken ble skrevet i en periode hvor Jansson bestemte seg for å ta avstand fra familien og bo med sin kvinnelige partner i en tid hvor dette var strengt forbudt.

Dette forteller Sophia Jansson til NRK.

Hun er Tove Janssons niese, og forvalter tantens kunsteriske arv.

– For første gang tok hun skrittet fullt ut og begynte å leve sammen med en annen kvinne. Hun løsrev seg fra familien og ble voksen. Etter dette blir fortellingene hennes dypere og mer filosofiske, og handlet mer om eksistensielle spørsmål, forklarer Sophia.

Det følger en stor ærefrykt med å skulle oversette Janssons mest personlige arbeid til spillmediet, forklarer Are Sundnes.

Han leder det norske spillselskapet Hyper Games, som utvikler Trollvinter-spillet.

Sundnes forteller at teamet er veldig klar over hva denne boken betydde for Jansson, og de er veldig forsiktig med å ta vare på hennes opprinnelige visjon.

– Boken er ikke redd for å ta tak i tema som ensomhet, døden og isolasjon, og det skal ikke spillet være heller.

Stridsvogn i Mummidalen

Tidligere forsøk på å oversette Mummiverdenen har endt katastrofalt.

Ifølge Sundnes ble Tove skikkelig forbannet da en japansk Mummi-TV-serie på 60-tallet streifet for langt bort fra hennes visjon.

I serien ser vi blant annet den pasifistiske anarkisten Susmumriken med en skarpskytterrifle.

Blant dem som var med på å lage denne serien var den nå verdenskjente tegnefilmskaperen Hayao Miyazaki. Den gangen var han en ung og ivrig animatør, og stor fan av Jansson.

– Jeg prøvde å få en stridsvogn inn i Mummidalen, men det stred mot Tove Jansson sin filosofi, forteller han lattermildt i et TV-intervju.

Ikke redd for ensomheten

NRK ble med på en gjennomspilling av en tidlig versjon av spillets første del, og det virker ikke som de begår samme feilen.

Spillet legger seg tett opptil boken, både i handling og stemning.

Man styrer Mummitrollet, som våkner ensom og redd midt på vinteren.

Mummipappa og Mummimamma sover. Snorkingen blander seg med lyden av vinden som uler utenfor, og en enkel pianomusikk spikrer stemningen.

Spillet er preget av samme ensomheten og melankolien som boken.

– Vi er ikke redd for å spille på disse følelsene. Det var ikke Tove Jansson heller, forteller Sundnes.

Mummitrollet trasker rundt i det iskalde huset og lukker vinduer, tenner lys og fyrer i peisen. Det visuelle uttrykket ser håndtegnet ut, og er umiskjennelig utformet i Tove Janssons ånd.

Etter å ha utforsket alle etasjene i huset, tar du steget ut i det snødekte landskapet.

Alle som har lest Trollvinter-boken vil kjenne igjen vibbene øyeblikkelig.

Vil traumatisere en ny generasjon

– Jansson var aldri redd for å gjøre ting skummelt, forteller Are.

Han viser til Hufsa, den skremmende skikkelsen fra flere Mummi-fortellinger som et eksempel.

Han påpeker at Hufsa har traumatisert fire-fem generasjoner med skandinaver.

– Og vi viderefører den traumatiseringen gjennom spillene, forteller han lattermildt.

– Jeg tenker at det er fint hvis vi kan få vekket litt følelser. Jeg syns ikke man skal være redd for at folk skal bli lei seg eller redde. Det er jo en del av spillmediet at det skal dekke følelser.

Boken er skrevet i en vanskelig periode for Tove Jansson. Hun hadde begynt å hate Mummitrollet etter kjempesuksessen, og ville ikke skrive mer av de koselige historiene.

Men til slutt klarte hun å finne en måte å snu det.

– Hun bestemte at det ikke lenger skal handle om verandalivet i Mummihuset, sommeridyllene. Det skal handle om at Mummitrollet har det vanskelig, forklarer Sundnes.

Speiler hennes eget liv

– Man kan faktisk følge Toves utvikling som menneske gjennom Mummibøkene, forklarer Sophia Jansson.

Tove Jansson var ikke særlig stolt over de første Mummi-bøkene hun skrev.

– Men midt i serien kommer Trollvinter, som ble skrevet etter at hun møtte sin livspartner, grafikeren Tuulikki Pietilä.

Boken er en slags oppvekstfortelling, satt til Mummidalen om vinteren. Dette er en årstid mummitrollene vanligvis sover gjennom.

Sophia forklarer at det som skjer med Mummitrollet i denne boken speiler det som skjedde i Toves eget liv.

Evig aktuell

Hun levde i en tid preget av politisk uro og motsetninger, forteller Sophia.

– Mange søkte trøst i kunst og litteratur, og det er kanskje derfor så mange fortsatt finner en slags tillit og håp i bøkene hennes.

– Det finnes en mulighet til å løse ting på fredelig vis. Man kan være snille mot hverandre.

Sophia forklarer at selv om Tove ble klassifisert som barnebokforfatter, skrev hun eventyr som tok for seg vanskelige temaer.

– Hun følte ikke at hun måtte male en rosa og sukkersøt virkelighet for barn. Hun skrev først og fremst for seg selv. For å speile sine egne, komplekse følelser om verden og alt som foregikk.

Sundnes tror heller ikke det er tilfeldig at Janssons fortellinge ressonerer så sterkt nå.

– Det er viktig å huske at hun skrev de første Mummihistoriene under vinterkrigen, som var en veldig mørk og vanskelig periode i Finland, og i Europa også.

– Det var en periode hvor det var veldig mye krig og pessimisme, og der er det litt paralleller til hvordan det er i dag. Når det er veldig mye uro og krig i verden, da trenger folk disse fortellingene.