Trekk boligskatten tilbake. Vent på skattekommisjonen

Helt vanlige boligeiere i Oslo vil rammes spesielt hardt av den nye modellen for verdsettelse av boliger, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten

Før skattekommisjonen har gjort jobben sin, må den nye boligmodellen trekkes tilbake. Ellers bryter regjeringen klare løfter – og gjentar feilen fra fergesaken og utdanningsstøtten.

Dette er en kronikk

Regjeringen har gjentatte ganger kommunisert at vanlige husholdninger ikke skal oppleve store skatteøkninger, og at samlet skattenivå skal ligge fast. I valgkampen ble dette presentert som en trygghet: at man ikke skulle behøve å frykte store og uforutsette skattehopp.

Likevel opplever nå hundretusener av boligeiere nettopp dette. Etter nye verdsettelsesmodeller for bolig får mange kraftig økte ligningsverdier, som direkte slår ut i formuesskatt og – med tidsforsinkelse – også i kommunal eiendomsskatt.

Dette gir reelle og betydelige uforutsette reduksjoner i disponibel inntekt for mange, særlig pensjonister og husholdninger med lav eller fast inntekt.

Finansministeren har i etterkant uttalt at dette ikke var ment som en skatteøkning, og at «noe må gjøres». Samtidig hevdes det at modellen i seg selv er riktig, og at man bare bør finne tekniske justeringer i innslagspunkter og satser, eventuelt kombinert med tilbakebetaling av deler av provenyet, men ikke spesifikt til de som må betale det.

Dette minner om fergesaken og utdanningsstøttesaken: I begge tilfeller tok det lang tid før myndighetene erkjente realitetene – og enda lengre før man faktisk reverserte.

Felles for disse sakene er ikke onde hensikter, men brudd på tydelige valgkampløfter, en systematisk undervurdering av konsekvenser – og en motvilje mot å ta ansvar før presset blir for stort. Det er nettopp det samme mønsteret vi nå ser i boligskatten.

Også selve mekanikken i modellen fremstår vilkårlig. Hvorfor skal boliger lignes til 25 prosent av markedsverdi opp til et visst nivå, men til 70 prosent over dette? Disse tallene er ikke prinsipielt begrunnet, men utviklet under et helt annet verdsettelsesregime med generelt lave ligningsverdier.

Når hele nivået løftes kraftig, blir også disse tersklene meningsløse – og gir store utslag for helt alminnelige boliger i pressområder, mens de aller dyreste eiendommene i stor grad går fri.

Dette rammer noe av det mest grunnleggende folk har: egen bolig – ofte livsoppsparing og trygghet for alderdommen. Det mest problematiske er at dette ikke rammer spekulative investeringer eller «superrike», men helt ordinære boligeiere i pressområder.

«Dyre boliger» defineres som boliger over 10 millioner kroner, men i Oslo og andre storbyer er dette i dag langt fra luksus. OBOS selger nå 100 kvadratmeter leiligheter i Nydalen for 13–14 millioner kroner.

Samtidig har mange av disse husholdningene allerede båret høyere kostnader enn andre gjennom dyrere kjøp, høyere gjeld, høyere renter og større finansiell risiko enn dem som har kunnet kjøpe rimelige boliger i mindre pressede markeder.

Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Er det egentlig fornuftig at boligeiere i storbyene skal betale vesentlig mer i statlig boligbeskatning enn eiere av sammenlignbare boliger andre steder i landet – uten at inntektsnivået nødvendigvis er høyere?

Mange i offentlig sektor og blant pensjonister har i stor grad like inntekter uavhengig av bosted, og høyere inntekter beskattes allerede progressivt gjennom inntektsskatten. Over tid kan dette bidra til at færre har råd til å bli boende i byene.

Hva skjer når lærere, sykepleiere og andre samfunnsbærende yrkesgrupper møter en utvikling der boligbeskatningen øker raskere enn inntektene?

Endringene er dessuten kumulative. Først formuesskatt. Så eiendomsskatt. Så ny verdsettelse av hytter, som også vil komme i to akter, og enda kraftigere. Over tre–fire år risikerer mange å oppleve ikke én, men tre eller fire skattesmeller – utløst av tekniske modellendringer.

Dette hjelper hverken leietagere eller førstegangskjøpere. Det hjelper ingen leietagere at mange pensjonister får mindre å leve av.

Førstegangskjøpere hjelpes kun gjennom større boligbygging og lavere byggekostnader – ikke gjennom høyere skatt på eksisterende boliger.

Den eneste reelle løsningen for dem er mer effektiv og forutsigbar utbygging, blant annet ved å revurdere selvpålagte begrensninger som markagrensen, og legge til rette for større, rasjonelle prosjekter som faktisk øker tilbudet.

Hele saken illustrerer det generelle problemet ved å legge tung beskatning på illikvide formuesgoder. Bolig gir ikke løpende kontantstrøm, men blir likevel beskattet som om verdien var tilgjengelig likvid kapital.

Regjeringen har selv foreslått å nedsette en bred skattekommisjon for å gjennomgå hele systemet for inntekt, formue og kapital. Nettopp derfor er det uforståelig at man nå presser gjennom store enkeltendringer i boligbeskatningen før denne helhetsgjennomgangen er gjort.

Den eneste ansvarlige løsningen nå er derfor enkel:

Trekk de nye verdsettelsene tilbake umiddelbart. Gå midlertidig tilbake til 2025-nivåene, og la skattekommisjonen gjøre jobben sin før nye modeller innføres.

Alt annet er å bryte klare løfter, gjenta gamle feil – og la vanlige husholdninger betale prisen for politisk prestisje og teknisk rigiditet.