TV-anmeldelse «La Palma»: Askefast action

5 months ago 30

«La Palma»

Med: Anders Baasmo, Thea Sofie Loch Næss, Ingrid Bolsø Berdal, Alma Günther, Thorbjørn Harr, Iselin Shumba Skjævesland, Bernard Storm Lager, Amund Harboe, Johannes Joner, Jenny Evensen, Jorge de Juan, Ólafur Darri Ólafsson

Norsk katastrofedrama i fire deler

Premiere på Netflix torsdag 12. desember

Manus: Harald Rosenløw-Eeg og Lars Gudmestad

Regi: Kasper Barfoed

I 2021 var det vulkanutbrudd på kanariøya La Palma. Noen på et kontor i Oslo fikk en idé.

Å kalle den guddommelig inspirert, ville være å overdrive. Folkene på kontoret hadde hatt varianter av den samme flere ganger tidligere.

Ideen hadde resultert i kinofilmen «Bølgen» i 2015 og «Skjelvet» i 2018. Den hadde avstedkommet «Nordsjøen» i 2021, og er indirekte ansvarlig for en haug memes på sosiale medier hver gang det skjer en ulykke i moderlandet eller faller snø over Østlandet.

Katastrofe-filmene til produksjonsselskapet Fantefilm, som ble mulige da avansert programvare ble billigere i bruk, har så visst satt avtrykk i den norske populærkulturen (se også eventyr-varianter som «Troll», 2022 og «Gåten Ragnarok», 2013).

Så kan det hevdes at materialtrettheten satt inn med «Nordsjøen», og at denne innvarslet slutten på den norske katastrofe-filmens gullalder.

Med andre ord: På tide å ta den velbrukte formelen over til TV-skjermen, nærmere bestemt Netflix, der kravene til originalitet er lavere.

Familien som består av Jennifer (Ingrid Bolsø Berdal), Fredrik (Anders Baasmo), Sara (Alma Günther) og minstemann Tobias (Bernard Storm Lager) feirer jul på La Palma.

Sara er en trist tenåring, tynget av ansvaret hun har for lillebror Erik, som befinner seg på autisme-spekteret. Fredrik er en konfliktsky Ola Nordmann som helst ser at alt bare går seg til, slik at han kan ta seg en øl i ro og mak. Jennifer er på et selvrealiserings-kick.

De burde holdt seg hjemme. En av vulkanene viser tegn til aktivitet igjen. Skilpaddene i havet har allerede skjønt tegningen, og lagt på svøm. Den lokale geologen Álvaro (Jorge de Juan) lærer turist-barna utbruddets ABC:

Først gass. Så aske. Så lava.

Álvaro har skreket «ulv! ulv!» tidligere, og blitt skuddredd. Men en gjestende norsk forsker, Marie (Thea Sofie Loch Næss), oppdager en stor sprekk i fjellet, og slår alarm.

Marie bor på øya sammen med lillebroren Erik (Amund Harboe). Han er en traumatisert ung mann, av årsaker jeg ikke skal røpe her. Men en meget opportun manus-konstruksjon er det.

«KAN VI IKKE BARE SLAPPE AV LITT DA?»: Anders Baasmo i «La Palma». Foto: Manolo Pavón / Netflix

Utbruddet kommer. Ellers hadde ikke dette vært en serie. Verre enn som så er det at geologene tror at det vil forårsake et gedigent skred på siden av fjellet, som igjen vil medføre en tsunami. Tidenes største naturkatastrofe. Itteno’ knussel.

Jennifer, Fredrik, Sara og Tobias må i tillegg forholde seg til en rekke problemer av mer prosaisk art før de kan komme seg i sikkerhet. Mange av dem fremprovosert av en viss slitasje i familie-dynamikken.

Fredrik blir sjalu og oppfører seg som en dust. Jennifer blir sint. Tobias forsvinner. Pliktoppfyllende Sara blir uforutsigbar da hun treffer Charlie (Jenny Evensen).

Disse menneskene er, på ett unntak nær, pappfigurer. Det samme gjelder de på Utenriksdepartementet i Oslo, som skal hjelpe nordmennene hjem: Jens Uvdal (Thorbjørn Harr), som er Jennifers bror, og Karin (Iselin Shumba), som har sans for Jens.

Jepp. En aldri så liten kontor-romanse er det også blitt tid til.

I det hele tatt: Alt du kan se for deg at skal skje i en audiovisuell produksjon av denne typen, katastrofe-typen, skjer. Inkludert alt det sentimentale. Manus-sjekklisten ettergås søvngjengeraktig. Forfatterne og serieskaperne har vært her før. Det har vi seere også.

Skuespiller-innsatsene den danske regissøren har lokket ut av det på papiret veldig lovende norske ensemblet, er funksjonelle. Men ingen er på sitt beste. Manuset legger opp til venstrehåndsarbeid – og får det.

Unntaket er Günther, som har vært glimrende tidligere. Hun får anledning til å skape en karakter vi føler noe for. De gangene pulsen øker i «La Palma», er det hennes fortjeneste.

For det blir noen nervepirrende minutter, bevares. Bare ikke mange nok til å rettferdiggjøre tids-investeringen, eller unnskylde det antiseptiske uttrykket som gir ni av 10 Netflix-serier en så likeartet visuell signatur.

De dataanimerte naturkatastrofe-sekvensene som forsyner serien med eksistensberettigelsen? Gode. Men de ser ut som det de er – simulasjoner. Illusjonen var paradoksalt nok mer overbevisende på stort lerret. Det er noe Viaplay-aktiv kunstig ved «La Palma».

Som nok vil være tilstrekkelig for folk som aldri har sett en norsk katastrofefilm før. Men ikke for oss som har.

Read Entire Article