TV-anmeldelse «Mountainhead»: Uhyggelig moro

«Succession»-skaperen Jesse Armstrong legger seg ut med teknologibransjens superrikinger.

«Mountainhead»

Med: Steve Carell, Jason Schwartzman, Cory Michael Smith, Ramy Youssef

Manus og regi: Jesse Armstrong

Amerikansk satirisk TV-drama. 1 time og 48 minutter.

Premiere på HBO Max søndag 1. juni

De tre teknologi-gründerne som er invitert av Hugo Van Yalk (Jason Schwartzman) til pokerhelg i sistnevntes luksushytte i de snøkledde fjellene i Utah, har mer makt og penger enn mange nasjoner.

Van Yalk selv er bare dollarmillionær, ikke mangemilliardær, og derfor på tilbudssiden. Han trenger et lån til den nye app-en han utvikler, en håpløs meditasjons- og velvære alt-i-ett «løsning» ved navn Slowzo.

De andre kaller ham «Souper», avledet av soup kitchen (suppekjøkken). Fordi han er så fattig. Haha. Hihi. Hoho.

«INNREDET AV AYN BLAND»: Cory Michael Smith, Steve Carell, Jason Schwartzman og Ramy Youssef i «Mountainhead». Foto: HBO Max / HBO Max

Feriestedet Mountainhead er oppkalt etter Ayn Rands roman «The Fountainhead» (1943, på norsk: «Kildens utspring»). Interiøret er så upersonlig at en av gjestene lurer på om stedet ble innredet av Ayn Bland.

Kollektivt kaller de fire seg «the Brewsters». Et umodent navn for en umoden gjeng som aldri helt vokste ut av campus-kulturen på college.

Randall (Steve Carell – knallgod!) er ikke den rikeste av de fire. Men han er eldst og har status som ideologisk guru (les: Peter Thiel). Han strør om seg med referanser til filosofi og historie.

Jeff (Ramy Youssef) er den grønneste. En genial programmerer som i kraft av mangel på fartstid synes å ha beholdt noe av sitt moralske kompass.

Selskapet Jeff i sin tid brøt ut av, heter Traam. Verdens største og viktigste sosiale medium, med over fire milliarder brukere. Traams ledestjerne er Venis (Cory Michael Smith), som med trygg margin er den den rikeste av dem alle.

RIKEST AV DE RIKE: Cory Michael Smith i «Mountainhead». Foto: HBO Max

Ven har Facebook-sjefen Mark Zuckerbergs motvilje mot å ta ansvar for monsteret han har skapt. Han har Elon Musks’ stormannsgalskap, og tenker intense tanker om barn, fremtiden og fremtidens barn. Han er så innmari vital at han nominerer annenhver time.

Randall, Ven og Souper er alle opptatt av såkalt trans- eller posthumanisme. I døden har vi alle inntil nylig vært ganske like. Men det må vel være mulig å kjøpe, eller «innovere», seg ut av den? Spørsmålet angår Randall spesielt. Han har en livstruende sykdom.

Det blir mye karslig jazzing. Bare på gøy, liksom, sånn gutta imellom. Men relativt ofte lander en vits på et ømt sted. Da stivner ansiktene.

Nå er det trøbbel der nede i den kjedelige, fattige virkelige verden. Traam har nettopp lansert en oppdatering som, ved hjelp av AI, gjør det lekende lett å lage overbevisende deepfakes. Brukere i alle verdenshjørner har kastet seg over den. Nå er kloden over natten kastet ut i et kaos av desinformasjon og fabrikkerte nyheter.

Religiøse grupper går løs på hverandre. Konfliktområder blusser opp i branner og sammenstøt. Hele nasjoner står for fall som følge av det verdensomspennende kaoset.

SITTER PÅ KUREN FOR KREFT: Ramy Youssef i «Mountainhead». Foto: HBO Max

Det er Traam som sitter med ansvaret for galskapen. Anerkjenner Ven det? Nja. All teknologi lugger litt i begynnelsen, som vi vet. Det går seg nok til etter hvert. Eller?

Ven er svært interessert i å kjøpe en programvare Jeff nylig har utviklet. Et digitalt filter som kan identifisere nettopp deepfakes og falske nyheter i strømmen. Jeff sitter på «kuren mot informasjonskreften», og Ven vil eie den. Kanskje for å trekke nytte av den. Kanskje for å undertrykke den.

Teknologien går på noen timer fra å være lovende til å bli verdens viktigste, og medfører at Jeffs formue i løpet av helgen forbigår Randalls.

Jeff vil ikke selge. Så hva skal de andre gjøre? Skal «teknologibransjens presidenter» benytte anledningen til å etablere en ny verdensorden? Gå inn og ta over feilende regjeringer og nasjoner? De har allerede kontroll over en masse militær infrastruktur. De ville strengt tatt gjort verden en tjeneste, ville de ikke?

«FIRST WE TAKE MANHATTAN ...»: Ramy Youssef, Cory Michael Smith, Steve Carell og Jason Schwartzman (fra venstre) i «Mountainhead». Foto: Macall Polay / AP / NTB / HMO Max

Britiske Jesse Armstrongs første produksjon siden serie-klassikeren «Succession» er blitt stablet på beina rekordraskt. Han fikk ideen i november (utvilsomt inspirert av kjærlighetsforholdet mellom Donald Trump og Elon Musk). Seks måneder senere er TV-filmen her.

Er det noe vi kan ha nytte av i underlige tider, er det ferskvare-satire. TV-begivenheter som mer eller mindre fortløpende kommenterer det vi gjennomlever. Aktualiteten gjør det lett å tilgi at «Mountainhead», Armstrongs første innsats i registolen, er litt røff i kantene.

Dialogen er en nytelse, selvsagt: De subtile (og ikke-subtile) fornærmelsene flyr veggimellom med overmenneskelig hyppighet. Men konstruksjonen er utprøvende. «Mountainhead» er fortung, og oppnår ikke det Shakespeare-aktige patoset til «Succession».

SER NED FRA TOPPEN AV VERDEN: Scene fra TV-filmen «Mountainhead». Foto: HBO Max

Bildet den gir av tiden vi lever i, er selvsagt grimt dystopisk. Håpet den levner oss med, er at de selvbestaltede supermennene vi har gitt så altfor mye makt, kommer til å kjekle så heftig seg imellom at de til syvende og sist vil skusle bort den reelle muligheten de sitter på til å gjenskape verden i sitt bilde.

At kaos og penismisunnelse vil redde oss. Håp i hengende snøre.