TV-anmeldelse «Squid Game» sesong 2: Mere blod

4 months ago 31

Mørkere og morsommere oppfølger til Sør-Koreas blodigste spill.

Torsdag 26. desember kl. 09:19

Squid Game, sesong 2
Koreansk thriller/horrorserie i 7 deler
Med: Lee Jung-jae, Park Gyu-young, Choi Seung-hyun, Park Sung-hoon m.fl.
Serieskaper: Hwang Dong-hyuk
Alle episodene på Netflix fra torsdag 26. desember

«Squid Game» (2021) var en nærmest fullkommen dystopisk skildring av hvordan desperasjon kan drive mennesker til å begå de mest grusomme handlinger – og hvordan overdreven økonomisk selvsikkerhet kan føre til det samme. En bekmørk blanding av Romertidens gladiator-dekadanse og samtidens passe kyniske realityserier.

Den trenger på ingen måte noen oppfølger.

Når tidenes mest populære Netflix-serie likevel er ført videre, er det en fornøyelse å se at serieskaper Hwang Dong-hyuk utvider og skrur sitt opprinnelige handlingsrom til en mer uovertruffen fortelling. Som enda tydeligere illustrerer hvordan fortvilelse og kjedsomhet er to sider av samme eksistensielle dimensjon.

Handlingen begynner akkurat der første sesong sluttet. Etter å ha «vunnet» over 455 spillere er Seong Gi-hun (Lee Jung-jae) 45,6 milliarder won rikere, men på ingen måte lykkeligere.

I fortvilelse, forbitrelse og ren forbannelse søker han en vei tilbake til Spillet. Ikke for å spille igjen, men for å stoppe det organiserte drapsmaskineriet en gang for alle. Dermed befinner han seg nok en gang i det nådeløse og brutale spillapparatet, bevæpnet med innsikten fra første runde.

Spørsmålet er hvor mye den er verdt mot 455 nye medspillere som er villige til å gjøre hva som helst for å vinne.

Blant disse fokuserer serien blant annet på en mor og en sønn, en kryptoinvestor, en sjaman og Thanos (Choi Seung-hyun). Sistnevnte er en Cezinando-lignende karakter som rapper, i dobbelt forstand, tekstpoeng fra Marvel-karakteren.

Skuespilleren Choi er K-pop kjendis i hjemlandet, der castingen allerede har skapt en del ekstra forhåndsoppstuss. Og ikke fordi bandet hans kan forveksles med Øystein Grenis.

Kontrollørene og vokterne har tilsynelatende innført mer «demokratiske» valgmuligheter for spillerne. Selvsagt med den dynamiske fordelen at spillet får et ekstra hensynsløst og polariserende lag.

Hwangs mesterlige grep er å gjøre «Squid Game» like deler intenst spennende og uventet morsomt, uten å redusere selv de mest grusomme karakterne til sjablonger. Det er noe dypt menneskelig og ubehagelig identifiserbart over de fleste rollefigurene på begge sider av moralsirkelen.

De som likevel mener handlingen er usannsynlig brutal, og overdreven mørk, kan selv observere hvordan deltakerne i realitykopien «Squid Game: The Challenge» naturlig griper til de samme naturtilstandene som gjøres her.

Sesongen er, teknisk sett, bare halvveis. Avslutningen legger ingen innsats i å skjule at den er en ren cliffhanger, designet for å lede inn i den tredje og avsluttende sesongen som etter planen slippes i 2025. Dette gjør at trilogientusiaster kan plassere den dramaturigsk på linje med «Tilbake til fremtiden 2».

Selv om den veldig lenge føles som TV-sesongenes svar på «The Empire Strikes Back». Bare uten de sjokkerende familieavsløringene.

Squid Game

Hundrevis av pengelense spillere takker ja til en mystisk invitasjon til å konkurrere i barneleker. Premien er fristende, men innsatsen er livsfarlig høy.