AnmeldelseEuphoria
Blendende stilig. Men ikke så mye mer.
Anmeldelse
Euphoria
Amerikansk dramaserie i åtte deler
Med: Zendaya, Hunter Schafer, Jacob Elordi, Eric Dane, Sydney Sweeney, Maude Apatow, Adewale Akinnuoye-Agbaje, Toby Wallace, mfl.
Skapt, skrevet og regissert av Sam Levinson
Premiere mandag 13. april på HBO Max
Nye episoder mandager
De første sesongene av Euphoria var på sitt beste en smart og lekker såpeopera om hvor bratt og frustrerende livet som ungdom i overgang til voksenlivet kan være, forsterket av friheten til å prøve alt det som voksne advarer mot: Sex, narkotika og mobiltelefoner.
Det er fire år siden sesong to var ferdig. Det er det dypt menneskelig tragiske og faglige årsaker til, så vi skal ikke dvele med det. Dessuten tar sesong tre, i motsetning til siste sesong av «Stranger Things», inn over seg at tiden har gått.
Faktisk er det i historien fem år siden vi møtte Rue (Zendaya), Nate (Jacob Elordi) og Cassie (Sydney Sweeney) sist.
«Mange lurer på hva jeg har gjort siden high school» åpner Rue i voice over. Og fortsetter: «For å være ærlig: ikke noe særlig.»
For å være ærlig, så er ikke tredje sesong av Euphoria noe særlig heller.
Rue er California Sober og prøver kvitte seg med narkogjeld. Lexi jobber i Hollywood som assistent på en HBO-produksjon, søsteren Cassie prøver å tjene kroner på «underholdning» på TikTok med mer enn en nysgjerrighet mot Only Fans. Mannen Nate er ikke videre imponert, men har egne businessutfordringer.
Manus er altså skrevet like mye som fan fiction enn som en faktisk oppfølger. For det er vel ikke et eneste generelt historiegrep her som man ikke ville ha gjettet skulle skje. Vel, at Rue skulle høre Bibelen på lydbok, var kanskje ikke en av dem.
Nå er det bare en lekker såpeopera om hvor bratt og frustrerende livet som voksen kan være, forsterket av at mye av det andre voksne har advart mot faktisk skaper problemer. Så som penger, eller helst fraværet av penger.
Den gjennomgående metaforen er de amerikanske nybyggere som flyttet vestover for land, gull og nye muligheter til det som mytologisk kalles ville vesten. Slik livet ofte kan føles når man må ta ansvar på egen hånd, men oppdager at verden er full av folk som misbruker og utnytter hverandre i ulike nivåer og varianter.
Desillusjonen er ikke lenger på innsiden. Den er malt utenpå og oppå alt.
Dette er inspirerende flott fotografert og spilt. En bryllupsdans er så strålende på så mange nivåer, at det er til å miste pusten av, både i koreografi, kameraføring og skuespilleri. Tidvis ganske morsomt, særlig åpningen med Rue som snubler seg ut av Mexico som narkosmugler er nydelig. Tidvis direkte brutalt, med blod som dynker fargesterke tepper. Veldig ofte bare skikkelig smakløst. Uten at jeg skal gå i spoiler-detaljer på akkurat det.
Ikke ulikt fryktelige «The Idol», som «Euphoria» «deler» univers med.
aJa, klart detbKanskje, vi får secSkjer ikkedHva er Euphoria?
Åpningen på andre episode har en nydelig monolog av en ny og solid gangsterkarakter som for sikkerhets skyld kaller seg Alamo: «For over 200 år siden forlot folk tryggheten og red vestover uten å vite hva som ventet: lovløse, indianere, grizzlybjørner? Ren gambling. Spørsmålet er: Hva står jeg overfor – og hvem er du?»
Se det, er et spørsmål serieskaper Sam Levinson sikkert har spurt seg selv flere ganger. Problemet er at han etter tre episoder ikke har noe godt svar. Jeg tviler dessverre på at det hjelper med fem episoder til.

3 days ago
11








English (US)