«Underholdende splatter»

Filmserien «Final Destination» har servert splatter på kino i 25 år.

Ideen begynte som et utkast til en episode av «The X-Files», men så utviklet Jeffrey Reddick konseptet videre til et manus som nå har avlet seks spillefilmer.

Det overnaturlige utgangspunktet er mennesker som får et syn om en kommende dødsulykke. Det synet redder i første omgang liv, men så kommer døden for å kreve inn gjelden – og da kvestes folk på oppfinnsomt og svært makabert vis.

«Final Destination Bloodlines» gjentar den grunnoppskriften med horror og slapstick. Regissørene Zach Lipovsky and Adam Stein kunne med fordel ha strammet historien og kuttet litt dødkjøtt.

Men med et flammende åpningsinferno fra det glade 1960-tall, og flere høydepunkt med visuelt saftige ulykker, er dette lettbent popkornunderholdning for blodglade kinogjengere.

Et par gamle «Final Destination»-navn dukker også opp.

Døden jager blodforbindelser

En ulykke på åpningsdagen av restauranttårnet Skyview i 1968 er startpunktet for dødens jakt på overlevende og deres etterkommere.

Den jakten har gått tregt, for noen har funnet et triks som holder døden unna. Men så – etter over 50 år – begynner barnebarnet til en av restaurantgjestene å oppleve skumle drømmer.

Døden er på sporet, og alle som egentlig ikke skulle vært i live er i fare.

Familietraumer og dysfunksjonelle relasjoner gir filmen antydninger til et sårt familiedrama. Dessverre har ikke manuset dybden eller den menneskelige nysgjerrigheten til å gjøre dette engasjerende.

Spenningen blør også ut av et par av sideplottene, men reglene er tydelige og rollefigurene er godt bygd for skrekkunderholdning med glimt i øyet.

Slapstick i horrorharmoni

Det er de kreative dødsfallene som er attraksjonen i «Final Destination Bloodlines».

To store og velproduserte selskapsscener leker gyselig godt med rullerende personfokus og rikelig med muligheter for ville dødsulykker.

Kameraet danser mellom farene, og koreografien er vittig og vill i det vi venter på at lerret skal fylles med blodsprut og kvestede kroppsdeler.

Ellers byr filmen på rikelig med sorthumoristiske ulykker som treffer rett i hverdagsstressets morbide muligheter.

Dødsfellene spenner fra godterikjøp og nesepiercing til trampolinehopp og hendelige kjøkkenuhell.

Og selv om dette er eskapistisk slapstick i smadrende horrorharmoni, er det også et par av disse guffene «hva om»-scenarioene som har potensial til å følge oss hjem fra kinomørket.