Ung og sykmeldt: – Får høre at jeg snylter på staten

– Det stikker når folk tror jeg bare vil være hjemme og drive dank, sier hun.

Mange reagerer når sykmeldte deler glimt av hverdagen sin på sosiale medier: En tur ut, en kaffekopp med venner – noen ganger også en treningsøkt.

Hvordan klarer du dét, men ikke å jobbe?

24 år gamle Pernille Langøy kjenner disse reaksjonene godt. Hun har selv fått den rett i fleisen – og innrømmer også at hun kanskje kunne tenkt det samme før, i mangel på forståelse.

– Hvis jeg ikke hadde opplevd dette selv, hadde jeg kanskje også vært en av de som tenkte: «Ta deg sammen.»

Det er vanskelig å si høyt, forteller hun.

– Det høres vondt ut å si det, men man forstår det ikke før man selv står i det.

AKTIV: Langøy var sosial, målrettet og var gjerne være med på det som skjedde. Foto: Privat

Før sykdommen beskriver Langøy seg som svært aktiv og sosial. Hun hadde flere jobber, sa sjelden nei og hadde klare planer for fremtiden. Målet var å ta master i barnevern.

– Det var bånn gass. Jeg var opplært til å bare kjøre på, så det gjorde jeg.

Mens hun gikk på folkehøyskole, merket hun gradvis at kroppen tålte mindre og mindre.
Energien forsvant, og det ble stadig mer krevende å være rundt andre mennesker, forteller hun.

Hun trakk seg mer og mer tilbake på rommet sitt på internatet.

Det virkelig dramatiske skjedde da klassen skulle på studietur til Kenya – en tur hun hadde gledet seg til hele året. På vei til Oslo, der hun skulle overnatte før avreise, sa kroppen stopp.

– Jeg kom hjem til moren til venninnen min som jeg skulle sove hos og begynte bare å grine. Det var som om hele kroppen kollapset.

Fastlegen rådet henne til å stå over turen. Mens vennene reiste, ble Pernille liggende hjemme.

– Kroppen var helt tom. Det eneste jeg klarte, var å ligge i sengen og sove og prøve å eksistere.

Pernille Langøy (24) hjemme i sengen. Hun forteller at kroppen ofte mangler overskudd, selv om hun kan se frisk ut i øyeblikk. Foto: Privat

Etter folkehøyskoleåret forsøkte hun å jobbe som ringevikar i hjemmesykepleien. Hun forteller at hun jobbet nesten hver dag, fordi det var stort behov for folk.

Så kom en ny smell. En dag, på vei mellom to oppdrag, besvimte hun bak rattet, forteller hun.

– Jeg krasjet bilen i et tre. Heldigvis gikk det bra, men det var veldig skremmende.

Etter dette ble Langøy sykmeldt. I dag har hun vært utenfor arbeidslivet i litt over tre år. I denne perioden har hun hatt gjentatte legebesøk og utredninger, og blitt fulgt opp for kronisk utmattelsessyndrom CFS/ME. CFS/ME. CFS/ME (Kronisk utmattelsessyndrom/Myalgisk encefalopati) er en alvorlig, kompleks kronisk sykdom preget av betydelig, vedvarende utmattelse som ikke bedres ved hvile.

VG har sett dokumentasjon på dette.

I dag går hun på arbeidsavklaringspenger (AAP).

VIL JOBBE: Pernille Langøy sier hun vil jobbe, men at kroppen setter begrensninger. Foto: Privat

De siste årene har hun vært åpen om situasjonen sin, både i sosiale medier og møte med folk rundt henne. Det er da reaksjonene har kommet.

– Jeg har fått høre: «Men likevel klarer du å gå på kafé», «du kan gå på butikken», «gå på tur» – men så kommer det alltid et: «men jobbe kan du ikke».

– Jeg har fått høre at jeg er lat. At jeg må ta seg sammen. Og at jeg snylter på staten.

Kommentarene treffer hardt, sier Langøy – særlig fordi hun selv ønsker å være i jobb.

– Det er som et stikk i magen. Jeg elsker å bidra og gjøre ting, være med på alt. Det er ingenting jeg vil mer enn å jobbe.

– Derfor stikker det når folk tror jeg vil være hjemme og drive dank. Jeg har en kropp som påvirker meg hver eneste dag, som jeg må regulere og ta hensyn til.

Foto: Privat

Hun mener reaksjonene bunner i en grunnleggende misforståelse av hva det vil si å være sykmeldt over tid.

– Selv om du er sykmeldt fra jobb, så er du fortsatt en del av samfunnet. Du har fortsatt andre ting du må forholde deg til i hverdagen.

Fra behandlere har hun fått klare råd om å finne en balanse mellom aktivitet og hvile, forteller hun.

– Det handler om å gjøre små ting som gir mening. Å prøve å bygge opp kapasitet. Vi har behov for å få andre inntrykk enn å ligge i en seng. Det betyr ikke at jeg har kapasitet til å jobbe.

Det er nettopp denne nyansen hun mener mange overser, i møte med «usynlige sykdommer» hos personer som er sykmeldte.

– Du ser meg kanskje den ene timen på trening. Men du har ingen anelse hva det kostet før eller etter. Den ene aktiviteten kan være den lystbetonte tingen som gjør at man fortsetter å kjempe.

– For arbeidstagere under 30 år utgjør psykiske lidelser den største delen av sykefraværet, sier fagleder for helsestatistikk i Nav, Lene Lehmann Moberg.

De tre største diagnosegruppene for sykefravær blant arbeidstagere under 30 år i tredje kvartal 2025 var:

• Psykiske lidelser: nesten 28 prosent
• Muskel- og skjelettlidelser: 26 prosent
• Svangerskapssykdommer: 12 prosent

– Ser vi på alle aldersgrupper utgjør muskel og skjelettlidelser den største delen med 34 prosent av sykefraværet, mens psykiske lidelser utgjør 26 prosent, sier Lehmann Moberg.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at sykefraværet i Norge har økt etter 2020 og fortsatt ligger høyere enn før pandemien. I tredje kvartal 2025 var sykefraværet 4,8 prosent, ned fra 5,1 prosent året før.

Samtidig har unge arbeidstagere hatt lavere legemeldt sykefravær enn lønnstagere i eldre aldersgrupper de siste elleve årene.

I tredje kvartal 2025 var sykefraværsprosenten blant lønnstagere mellom 16 og 29 år 3,5 prosent, mot 5,1 prosent blant arbeidstagere over 30 år.

– Unge lønnstagere er i større grad ansatt i midlertidige stillinger, der sykefraværet er lavere enn i faste stillinger. Dette kan bidra til at det samlede sykefraværet blant unge er lavere enn for resten av lønnstagerne, sier førstekonsulent i SSB, Mari Kristine Knutsen.