USA forventer mer

1 hour ago 6

Sverige inviterer til sitt aller første Nato-møte i den idylliske havnebyen Helsingborg denne uken.

Den solfylte småbyen er omgjort til én stor militærleir. Sikkerhetsoppbudet er massivt.

Et par hundre mediefolk fra alle Nato-land er på plass i presseteltet. Det tastes for harde livet. Fra live-punktene hører vi «Rubio» uttalt på nesten alle Natos språk: Spansk, italiensk, fransk, tysk og engelsk.

Det er liten tvil om hva de fleste er opptatt av: Forholdet mellom USA og Nato.

Det er ikke så rart.

Allerede på flytrappen på vei til Helsingborg kom oppslagene med utenriksminister Marco Rubio, som gjentok presidentens ord om skuffelse og irritasjon.

Helt siden USA gikk til krig mot Iran har Trump gjentatte ganger kjeftet på Nato-allierte for deres manglende støtte til krigen. Flere Nato-land, inkludert Norge, tok avstand fra krigen.

Noen var tidlig ute, andre fulgte vaklende etter. Men faktum er at «Natos nei» har gitt Trump enda en grunn til å gå til verbale angrep på allierte.

Det er ingen tvil om at Nato trenger USA. Og spørsmålet USA i stadig større grad stiller tilbake er: Hva er vitsen med Nato når venner og allierte ikke bidrar når det trengs?

I Trumps verden hjelper det ikke alltid å ramse opp alt Nato faktisk gjør for å sikre fred og stabilitet, også for amerikanerne.

Men når Rubio flyr til Helsingborg, er det nettopp denne oppramsingen som står i fokus. Han er det nærmeste Nato-landene kommer en Nato-venn i Trump-administrasjonen.

For Natos generalsekretær handler rollen om flere ting: Samling og enighet internt i alliansen, men også stadige forsikringer til amerikanske politikere om at alliansen gjør det som forventes av den.

I Trumps andre presidentperiode har kravene vært like hyppige som tydelige: Europa må gjøre mer og betale mer for egen sikkerhet. Noen ganger kommer kravene i form av trusler.

Budskapet er ikke nytt. Obama ba om det samme. Trump krever det. Og selv om Trumps metoder fremstår som uangripelige, har de ført til en langt ærligere og mer realistisk diskusjon blant Nato-landene. Det skal vi være glad for.

Med krigen i Ukraina som alvorlig bakteppe har europeisk samling og ansvar for europeisk sikkerhet blitt et irreversibelt faktum.

Vi står ikke alene, men må likevel stå på egne ben. Og kanskje måtte det en amerikansk president med pisk til for å få fart på sakene.

Johan Nilsson / TT / TT Nyhetsbyrån / NTB

Dette var også budskapet da Rutte og Rubio tok plass foran den karakteristiske Nato-blå veggen under det første pressemøtet i Helsingborg.

Om Ukraina påpekte Rutte ved flere anledninger at Nato måtte sikre forutsigbar og langsiktig støtte i tråd med Ukrainas behov.

Rutte smilte mer enn Rubio og åpnet med det som burde ha vært musikk i amerikanerens ører. Nato-landene skal bruke mer av egne penger, øke bidragene i tråd med Natos femprosentmål og styrke forsvarsproduksjonen.

Nato 3.0 er en realitet. Voila!

Rubio minnet om at USA ikke kunne være overalt, men understreket at USA og Nato måtte samarbeide tett for å styrke forsvarsindustrien.

Saken Rubio valgte å bruke mesteparten av taletiden på, var Iran. Han delte nok en gang Trumps skuffelse og frustrasjon over Nato-allierte.

Rubio mente at en stenging av Hormuzstredet ikke bare påvirker USA, men hele alliansen. Derfor forventer amerikanerne også at Nato bidrar mer.

Stemningen i Helsingborg bekrefter langt på vei den krevende balansegangen Rutte og Rubio må navigere i. De snakker til flere samtidig. Hensynene er mange.

Når Rubio taler til pressekorpset, er det tydelig at han er opptatt av å balansere sjefens prioriteringer med Natos behov. Han er hverken Pete Hegseth eller J.D. Vance, men han vet også at det viktigste for Trump akkurat nå er å finne en vei ut av krigen mot Iran.

Rubio har lenge vært blant Natos tydeligste støttespillere i Washington. Allerede som senator sørget han for at fremtidige forsøk på å melde USA ut av Nato måtte gjennom Kongressen.

Når Marco Rubio uttaler seg, vet han at Trump følger med, og alt blir dermed en konstant vekting. Også når han står blant Nato-allierte som i utgangspunktet anser ham som mer Nato-vennlig.

Rutte er også i en krevende situasjon. Han må ivareta Natos kjerneinteresser samtidig som han insisterer på å være en god alliert for en uforutsigbar amerikansk president, som i det ene øyeblikket varsler tilbaketrekning av amerikanske styrker fra Tyskland og i det neste reverserer beslutningen om ikke å sende amerikanske soldater til Polen.

Samlingen i Helsingborg bekrefter hvor viktig det er at Nato-allierte møtes i samme rom for å diskutere både det enkle og det mer krevende.

Selv om Rutte og Natos utenriksministre oppsummerer møtene i Helsingborg som gode og til dels puster lettet ut, er det for tidlig å senke skuldrene helt.

Den amerikanske presidenten er under enormt politisk press på hjemmebane.

Krigen i Iran og de økonomiske konsekvensene av en mulig stenging av Hormuzstredet begynner å tære på. USA gikk til krig på egen hånd, men lite tyder på at de kommer seg ut av den alene.

Allerede neste uke må Rubio redegjøre for krigen i Iran i Senatet.

Ved dagens slutt etterlyser han også flere konkrete bidrag fra Nato. Det er heller ikke usannsynlig at det som kan redde Trump-administrasjonen ut av krisen de selv har skapt, er å dra flere allierte inn.

Det er mye ryggdekning i et lag.

Særlig når man skal forsvare en krig stadig flere stiller spørsmål ved.