Usedvanlig dumt, Mímir

Jeg har kjent Mímir Kristjánsson i 20 år. Første gang jeg møtte ham som journalist var han leder i Rød Ungdom og ville kalle det nye partiet «Solidaritet».

Akkurat den kampen tapte han. Partiet ble Rødt – en sammenslåing av RV, AKP og andre små grupper på ytre venstre.

Siden har Rødt blitt noe helt annet enn det gamle RV. Ikke bare politisk, men kanskje viktigere: De er blitt populære. De frontes av politikere folk faktisk liker.

Kanskje viktigst av dem alle: Mímir.

Det merker man allerede i navnebruken. Han er ikke «Kristjánsson», men «Mímir». En av få norske politikere folk er fornavnsdus med.

Han er en kjendis. Som debattant, som fotballidiot, som realitydeltaker – og etter hvert også som en slags riksfyllik.

ATTRAKTIV: Mímir Kristjánsson er en av landets mest medievennlige politikere. Foto: Gøran Bohlin / VG

Det siste er ubehagelig å skrive. Alkoholproblemer er definitivt ikke noe å spøke med.

Likevel har Mímir klart noe ganske spesielt: Å fremstå som en slags godslig dranker. En type som vi ikke alltid tar helt på alvor – selv når vi kanskje burde.

Og nettopp der ligger «Mímir-sakens» kjerne.

Sikkert ubevisst har Mímir «preppet» offentligheten til å tilgi ham. Vi vet jo liksom hvordan han er.

Han drikker for mye, og da kan det skje dumme ting. Når det skjer, legger han seg flat, og forhåpentligvis er saken raskt ute av verden.

Påskens skandale følger oppskriften: Han gjør noe dumt i fylla, etterfulgt av en uforbeholden beklagelse.

Førsteresponsen på Mímirs uhyrlige trusler mot Bryne-mannen i 60-årene var talende.

Mange – påfallende mange menn – rykket ut i sosiale medier og bagatelliserte det hele. Også folk som står langt unna Rødt politisk.

Det første jeg tenkte var dette: Hva om det var en kvinnelig politiker?

Ville hun sluppet like greit unna med henvisning til fyll, dårlig impulskontroll og en oppriktig unnskyldning dagen etter?

Mímirs styrke er at han oppleves som ekte. Han snakker fra levra, viser tvil og innrømmer svakheter.

I en politisk hverdag full av forutsigbare talepunkter er det åpenbart tiltrekkende.

Vi trenger slike typer. Politikere som ikke høres ut som de avdelingsledere i et departement.

Men politikk er ikke underholdning. Politikk er alvor.

Politikerne kan gjerne løsne litt mer på snippen og snakke mer som vi andre gjør, men takk og lov for at norsk politikk ikke er som i USA nå.

Derfor er det et problem når «ektehet» blir en slags buffer mot konsekvenser.

Trusler om vold – også i fylla – er svært alvorlig. Det er et reelt problem i norsk offentlighet. En stortingsrepresentant kan selvfølgelig ikke holde på sånn.

Mímir er lett å like. Jeg liker ham, og det til tross for at han skjelt meg ut flere ganger, av og til nokså sent på kvelden.

Sikkert fortjent, dessuten. Vi som lever av å mene må tåle at folk blir forbannet.

At det av og til blir det for mye, og du verden så fristende det er å «svare med samme mynt», som det heter. Men særlig lurt er det ikke.

FULL TILLIT: Rødt-elder Marie Sneve Martinussen var raskt ute og erklærte full tillit til sin partikamerat. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Rødts håndtering er oppsiktsvekkende mild. En rask konklusjon, en liten reprimande – og full tillit.

Det holder ikke. Det fremstår som bagatellisering av en svært alvorlig sak.

Det er mye å si om Frps behandling av diverse politikersprell i de interne rekkene, men partiets aldri hvilende organisasjonsutvalg tar seg god tid før de konkluderer.

Rødt har åpenbart noe å lære.

Mímir selv gjør det riktige: Han bortforklarer ikke, og sier han tar straffen som måtte komme. Han vet at han gikk langt over streken.

Politiadvokat Anne Mette Dahle sier at det kan være grunn til å etterforske saken og ilegge et forelegg. Særlig hvis fornærmede faktisk ble redd av politikerens beduggete trusler.

Samtidig legger hun til at «spørsmålet kan også bli hvor mye ressurser politiet skal bruke på tåpelig fyllerør».

Dette får politiet og påtalemakten finne ut av.

SAMBOERE: Rødt-toppene Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug. Foto: Helge Mikalsen / VG

Mest interessant er det kanskje at Mímir sier han har «jævlig lite lyst» til å sitte ut perioden på Stortinget. Jeg kvapp til da han sa dette på NRKs Politisk Kvarter.

Men det er samtidig ikke så overraskende. Han har alltid vært en slags politisk outsider.

Han er en utmerket retoriker og en dyktig forhandler – men også en rastløs type som kanskje passer bedre som forfatter og fri stemme i offentligheten.

Jeg har en følelse av at han gjerne skulle vært en slik. En slags Jon Michelet- eller Jens Bjørneboe-type for vår tid.

For Rødt vil det selvsagt være et stort tap dersom han gir seg.

Men jeg blir ikke veldig overrasket hvis han sier nei til gjenvalg i 2029 og lar samboer Sofie Marhaug ta seg av partipolitikken i familien.

Mens han selv bruker sin besynderlige arbeidskapasitet til å skrive bøker.

Det er han nemlig veldig god til.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.