Utdanning må gi mer uttelling

Kari Tønnesen Nordli, leder i Akademikerne stat. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Det er ingen galopperende lønnsulikhet i staten. Tvert imot.

Dette er en kronikk

Nærmere 90 prosent av lederne i staten synes det er utfordrende å rekruttere ansatte med spisskompetanse. Rundt 70 prosent synes det er utfordrende å beholde ansatte under 40 år, viser Arbeidsgiverbarometeret fra 2024. Vi vet fra før at staten særlig sliter med å beholde jurister, ingeniører, økonomer og andre høyt utdannede.

Samtidig er alle enige om at vi trenger at flinke folk velger staten som arbeidsplass.

Vi trenger fagfolk som sikrer en bærekraftig velferdsstat, jurister for å ivareta innbyggernes rettsikkerhet, IT-eksperter som beskytter mot cyberangrep, fagfolk som håndterer beredskap ved pandemier og et forsvar som forstår og håndterer trusler i en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon.

Staten er en attraktiv arbeidsplass. Men kampen om arbeidskraften kommer til å bli stadig tøffere, og lønnsgapet mellom stat og privat sektor er for en del grupper opp mot 500.000 kroner.

Vi må gjøre det vi kan for at høyt utdannede fortsetter å velge staten.

Ansatte svarer at lønn er det klart viktigste å satse på for at staten skal være en attraktiv arbeidsplass, ifølge Statsansattundersøkelsen fra 2024. Dette er ikke en sektor med galopperende ulikhet, slik noen forsøker å tegne et bilde av. Tvert imot, staten har en veldig sammenpresset lønnsstruktur. Ingen steder i arbeidslivet er lønnsforskjellene mellom dem med lav og høy utdanning så liten.

I fjor streiket Akademikerne for å beholde avtalen vår i staten. Avtalen innebærer at lønnsforhandlingene skjer lokalt ute i den enkelte virksomhet, slik som er vanlig i store deler av arbeidslivet.

Dette systemet lønner seg for høyt utdannede, som gjennom mange år ikke ble prioritert i lønnsforhandlingene i staten. Men det lønner seg også for samfunnet: Systemet gir en mye mer målrettet bruk av statens midler.

Statens virksomheter er svært forskjellige og med ulike utfordringer. De må kunne bruke lønnsforhandlingene til å sikre seg den kompetansen de trenger.

I staten er forhandlingene politisk styrt. Fjorårets streik var et resultat av at staten forsøkte å samle alle organisasjonene under en felles avtale – etter direkte føringer fra regjeringen. Et system LO og YS i dag har, og som er mer sentralisert og mindre fleksibelt. En slik avtale innebærer å frata statlige arbeidsplasser et avgjørende verktøy for å rekruttere og beholde ansatte – og at kompetanse, innsats og resultater har mindre å si. Regjeringens grep står i direkte konflikt med målet om en effektiv og attraktiv offentlig sektor. 

Akademikerne vant i Rikslønnsnemnda og fikk beholde avtalen vår.

Om kort tid er det forhandlingsoppstart i staten. Vi går inn i oppgjøret med en stor tro på en forhandlingsløsning. Et oppgjør der ikke ideologi er førende, men der målet er at vi skal beholde alle de dyktige ansatte i staten, til oppgaver der vi alle forventer kvalitet. 

Da må utdanning gi uttelling.