Våknet opp fra narkose – da var bestevennen død

2 weeks ago 14

Forfatter Roy Jacobsen måtte avbryte bisettelsen til bestevenn Ingvar Ambjørnsen.
Den nå avdøde forfatteren tok farvel med Jacobsen rett før sistnevnte gjennomgikk 10-timers hjerteoperasjon.
Jacobsen beskriver siste samtale som «jævlig flott» og oppfattet at Ambjørnsen hadde forsont seg med at døden var nær forestående.
Jacobsen forbereder seg nå til en ny operasjon og jobber med en dystopisk roman.

– Ingvar ringte meg bare dager før han døde – og han innledet med: «Hei Roy, jeg ligger for døden».

– I lige måte, svarte jeg da, forteller den bestselgende og kritikerroste forfatteren Roy Jacobsen til VG.

For da vennen gjennom 40 år ringte for å ta farvel, var Roy Jacobsen innlagt på Rikshospitalet og skulle inn i en 10-timers hjerteoperasjon som ifølge ham selv kunne gå begge veier.

– Så jeg sa til Ingvar at jeg prøver meg på en utsettelse, en ekstrarunde.

Da Jacobsen kom til hektene fra narkosen etter operasjonen, fikk han beskjeden om at bestevennen var død.

– Jeg våknet opp fra koma. Jeg hadde overlevd, men Ingvar var borte, forteller Jacobsen.

Han ble skrevet ut fra Rikshospitalet mandag denne uken, og gjorde alt han kunne for å komme seg i Ambjørnsens bisettelse i Kulturkirken Jakob onsdag.

– Du skjønner, jeg har vært gjennom helvete på jord, og kan knapt gå, men jeg fikk da kreket på meg dressen. Jeg måtte jo det. Men kreftene holdt ikke hele veien.

– Du gikk frem i kirken halvveis i bisettelsen – og fikk tatt farvel?

– Ja, og Ketil (Bjørnstad) spilte så vakkert, og jeg fikk klappet på kisten og sagt ha det til Gabriele, jeg har jo kjent henne like lenge som Ingvar – og hun er også min tyske oversetter, forteller Jacobsen og legger til:

– Og jeg som hadde tenkt å si noe i minnestunden. Men det gikk ikke.

Roy Jacobsen klemmer Gabriele Haefs, Ambjørnsens kone - og Jacobsens tyske oversetter. Foto: Naina Helén Jåma / VGTV

Heldigvis fikk han sagt mye da de to vennene «gjorde opp status» i sin siste samtale som ifølge Jacobsen varte i en time og et kvarter.

– I samtaler som dette, så er det en del ting du må gjennom og krysse av: Har du angst? Svaret var nei på oss begge. Er du deprimert? Det ble også nei. Er du sint eller bitter? Nei.

– Men det vanskeligste, og kanskje viktigste: Har du noe ugjort? Han hadde ikke det, men jeg hadde det. Jeg har syv barnebarn, to bøker jeg vet jeg skal skrive, et hus jeg skal bygge, kona mi.

– Det ble en jævlig flott samtale. Han var opptatt av å dø, jeg var opptatt av å leve, sier Jacobsen.

Han sier han tok farvel med en venn som var avklart og forsonet.

– Jeg tror kanskje det er sånn at det er enklere å dø når du føler at du har gjort noen bra ting – og jeg tror nok han følte det. Jeg følte meg veldig rolig på hans vegne, sier Jacobsen.

Etter samtalen ble han lagt på operasjonsbordet til en stor hjerteoperasjon, hans tredje. Det gjenstår én til. De to siste heter på fagspråket «Elephant Trunk fase 1 og 2»

– Jeg valgte å kjøre dette racet – denne ekstrarunden – for uten disse operasjonene ville jeg dø innen tre år. Den forrige operasjonen var ikke så dramatisk, men denne siste var forferdelig. «Elephant Trunk»-operasjonene er et medisinsk mirakel, med de norske kirurgene i fremste rekke – sanne kunstnere. De har sydd sammen blodåresystemet rundt hjertet mitt.

– Og om noen uker skal jeg gjøre det samme, bare fra baksiden, fra ryggen. Alle tror det skal gå bra – og at jeg blir sterk som en bjørn igjen, sier Jacobsen og legger til:

– Jeg får et hjerte av gortex.

Roy Jacobsen

Norsk forfatter, født 26. desember 1954.
Mest kjent for slektsromanen «Seierherrene» (1991) med handling fra Nord-Norge og Oslo.
Jacobsen ble tildelt Bokhandlerprisen for romanen.
Han har arbeiderklassebakgrunn og er oppvokst på Årvoll i Oslo, men har også bodd ulike steder i Nord-Norge og i utlandet.
Av yrker har Jacobsen vært både sjauer, fisker, snekker, lærer og jobbet innen helseomsorgen.
Han skriver innen den realistiske fortellertradisjonen.

Da VG snakker med Jacobsen, har det bare gått noen timer siden han gikk opp kirkegulvet for å ta sitt siste farvel med vennen – midt under bisettelsen.

– Nå ligger jeg her og drikker cola, og er egentlig litt misfornøyd med egen innsats. Men jeg er så glad for at jeg dro, det var all right, det var fint å se hvem som var der – og kjenne på stemningen.

– Det var også noen som fyrte opp et par «rever» utenfor ved bårebilen etterpå, en slags æres-rev, kanskje?

– Hehe, ja, den hadde jeg vært med på. Jeg begynte jo med det vi den gangen kalte rocketobakk lenge før Ingvar, men jeg sluttet med det lenge før også, ler han.

Den siste tiden av sitt liv, var Ingvar Ambjørnsen på Hogsnes helsehus i Tønsberg, og i talen hans storebror Roald Ambjørnsen holdt i bisettelsen – la han vekt på at Ingvar følte seg heldig, også helt på slutten.

– Det var også mitt inntrykk, Ingvar syntes han hadde det jævlig fint på det helsehuset, sier Jacobsen – og forteller at de også fikk mimret en hel del i den siste samtalen.

– Vi måtte innom en hel haug med morsomme minner og historier. For eksempel da vi var ute for å kjøpe bestikk til leiligheten hans i Tønsberg. For han skulle jo ikke ha et sett, han skulle ha to kniver, to skjeer osv. En til ham og en til Gabriele. Jeg holdt på å le meg i hjel, sier han og fortsetter.

– Det er få mennesker jeg har hatt det så mye moro med. Lenge var det sånn at jeg, Lars (Saabye Christensen), Dag Thorenfeldt og Per Glad (deres tidligere felles redaktør) møttes minst én gang i året – og bare drakk, prata og spiste.

Den siste samtalen vil stå sterkt igjen, og det var nesten som å være på bar igjen.

– Det var kanskje på kanten av det sentimentale, men tonen holdt hele veien. Det var akkurat som om vi igjen satt på bar i København. Jeg vil nesten beskrive det som en litt poetisk vi sees-igjen samtale.

Da VG snakket med Jacobsen kort utenfor Kulturkirken Jakobs før bisettelsen, beskrev han vennen slik:

– Ingvar var en av mine beste venner. Outsidernes største velsignelse, enten du var outsider eller ikke.

Når det gjelder forfatterskapet hans, svarer Jacobsen slik:

– Jeg har lest hvert ord han har skrevet siden vi møttes på julebord hos Cappelen i 1982. Ingvar hadde det man kaller forfatterhjerne. Han samlet på alle ting som ikke kunne brukes til annet enn å pakke inn i en bok. Litt her og litt der, og som bare passet sammen i et skjønnlitterært verk. Han var også en mester i å lage titler.

– Han var den fødte forfatter – og en som svarte et glassklart ja på spørsmålet om det nå var nødvendig å være forfatter.

Selv prøver Roy Jacobsen nå å komme seg til hektene for å være klar til en siste operasjon. Og til å skrive ferdig romanen han nesten er i mål med.

Og hva handler den om? Døden, så klart.

– Ja, hva faen skal en gjøre, humrer han gjennom telefonen.

– Det er denne jeg har drevet med litt til og fra hele denne sykdomsperioden. Det er en dystopi, en svart, innvikla jævel om en fyr som mister grepet, forbanner verden og alt rundt seg – med humor i bånn. Humoren er ressursen i teksten, forteller han.

Read Entire Article