Valget i Danmark: Kameleonenes kamp

Rød eller blå? Nyanser av grå?

Kameleonene skifter farge når de må. Ikke fordi de vil. Som sosiale signaler eller kamuflasje.

Dansk politikk har de siste valgene handlet om å tilpasse seg for å kunne beholde makten. Få har mestret kunsten bedre enn Mette Frederiksen og Lars Løkke Rasmussen. Du må tilbake til november 2001 for å finne en dansk regjering uten en av dem.

De har vært bitre fiender og nære samarbeidspartnere. Nå sitter de i regjering sammen.

Et regjeringssamarbeid mellom det største partiet på venstresiden, og det en gang større partiet på høyresiden, tvang seg frem som en nødløsning for fire år siden. Evig kingmaker i midten var Lars Løkke - en gang Venstre-statsminister, nå leder for sitt eget parti Moderaterne.

Røde løfter, blå muligheter

Jada, det er forvirrende for danskene også. Nei da, det har ikke gått sånn heidundrende bra.

Hva gjør Mette Frederiksen nå?

Hun går til valg med mange «røde løfter», men er tydelig utydelig på at hun ikke stenger døren for et fortsatt blått samarbeid. Kun så lenge hun får fortsette ved makten.

Hun vil innføre en formuesskatt. Reformere småskolen med færre barn i klassene. Sosialdemokratene vil også innføre et nasjonalt sprøyteforbud for landbruket for å sikre renere drikkevann.

Mettes mange merkelapper

Hun slo gjennom som rødstrømpe. Det var som likestillingspolitiker og forkjemper for barns rettigheter og muligheter hun fikk sitt rikspolitiske gjennombrudd tidlig på 2000-tallet. Den tidligere miljø- og dyrevernengasjerte Frederiksen kom fra et politisk hjem hvor troen på sosialdemokratiet var større enn troen på Gud.

I dag er hun viden kjent for sin innvandringspolitiske pekefinger. Den rettet seg ikke bare til innvandrerbefolkningen i Danmark, men også til det danske sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen i hele Europa.

– Utfordringen masseinnvandringen har ført med seg er undervurdert, sa Frederiksen og har ført den strammeste sosialdemokratiske innvandringspolitikken i Skandinavia. Til skrekk og inspirasjon.

Å stille krav har alltid vært viktig for Frederiksen. Streng og strikt har hun ofte blitt oppfattet som.

Det var valget i 2019 som gjorde henne til statsminister etter Lars Løkke Rasmussen, daværende Venstre-leder. Hans borgerlige Venstre, Liberal Allianse og konservative regjering holdt fløypartiet Dansk Folkeparti ute i kulden.

Frederiksen ble den sosialdemokratiske statsministeren som med sin røde ettpartiregjeringen strammet til innvandringspolitikken med den ene hånden, men kjempet frem bedre pensjonsordning med den andre.

Borgerlig kaos på dansk

Valget i 2022 gav dansk politikk en stor hodepine.

Rød blokk fikk knappest mulig flertall ved hjelp av mandatene fra Grønland og Færøyene. Hun regnet ikke dette som særlig bærekraftig. Blå blokk var for små og dessuten mer fragmentert enn noen gang. Lars Løkke Rasmussen (Moderaterne) hadde forlatt Venstre og startet sitt eget parti i protest mot forholdene på borgerlig side. Samtidig som han bare bidro til å gjøre fragmenteringen større.

Mette Frederiksen igjen leser det politiske landskapet slik at hun selv kommer best ut av det. Hun utskriver valget og hinter om en regjering over blokkgrensen. Som holder fløypartier – på begge sider – utenom.

Sammen med erkefiende Venstre. Og Venstres gamle partileder med ny partinål på jakkeslaget danner hun regjering.

Den er for lengst blitt kalt merkelig. Av statsministeren selv. Hun fikk merkelappen maktfullkommen av velgerne.

De senere år er hun knyttet til alle krisehåndteringene. Koronaviruset og nedstengning. Ukraina-krigen og energikrisen. Grønland og Trump-truslene. Dyrtiden og utdeling av matvaresjekk.

Hun har samlet nasjonen og ledet an mot ytre fiender.

Styringstillegget og statsmoder-auraen er der, men ikke så tydelig som det kunne vært.

Socialdemokratiet har tapt mest på denne kriseløsningen og eksperimentet «henover midten».

Svin, vann og pensjon

Valgkampen har handlet mye om formuesskatt for å finansiere skolesatsing, dyrevelferd i griseproduksjonen, strengere sprøyteregler for landbruket for å sikre drikkevannet og ordningen for tidligpensjon. Fridagen som forsvant har fått sin omkamp. Konsekvensene for kriminelle utlendinger har preget innvandringsdebatten.

I valgkampen har man sett en sittende statsminister (S) være uenig med sin sittende utenriksminister (M) om skattepolitikk. Forsvarsminister og Venstre-leder Truels Lund Paulsen (V) har gått åpent ut mot statsministeren om regjeringens mål for antallet vernepliktige.

Er de et lag? Vil de kunne fortsette sammen?

Meningsmålingene på slutten av valgkampen viser ingen logiske flertall. Det er total forvirring om hva som vil skje videre.

De neste ukene vil det foregå en maktkamp uten sidestykke på flere tiår i dansk politikk. Hvem som skifter farge, tilpasser seg eller manøvrerer best i landskapet er altfor tidlig å si.

Jevnere enn på mange tiår

Dagens regjering ligger ikke an til flertall på målingene.

Rød blokk kan klare å få makten, men da må Frederiksen forholde seg til ytterste røde fløy. En dansk tuttifrutti-løsning er ikke nødvendigvis løsningen. Støre kan jo ha visket henne i øret at det er krevende.

Dagens regjering kan utvide blokksamarbeidet med to andre sentrum-høyre-partier. Det blir en krevende koalisjon for et sosialdemokrati som allerede skraper på 20-tallet.

Blå blokk har en statsministerkandidat i Venstres Truels Lund Paulsen, men en borgerlig samling ser verken velgerne eller partiene ut til å ønske.

Lars Løkke Rasmussens portrett mangler på veggen i ærverdige Christiansborg. Han har takket nei til å møte noen med malerpensler til karrieren er ferdig. Selvsagt vil han melde seg på i kampen for en sentrumsregjering.

Uansett kommer ingen av dem til å få det som de egentlig vil.

Men en av dem kommer til å ville endre seg nok til å få makten.