Velkommen til fremtiden

OPP OG FREM. Et bilde fra PT Expo i Beijing i oktober. Den offentlig arrangerte begivenheten var delvis et svar på handelskonflikten med USA. Foto: Mark Schiefelbein / AP / NTB

Kina løper. Vi rusler.

Dette er en kommentar

Et lite eksempel illustrerer en formidabel endring:

I høst kunne Aftenposten fortelle at Oslo Sporveier skrudde to busser fra hverandre. I beste spionfilm-stil ble bussene fraktet til et filmstudio med en dekkhistorie om at de skulle brukes i en innspilling. Hensikten var i stedet en sikkerhetsvurdering.

Konklusjonen var at den ene elbussen kunne stoppes fra produsenten, kinesiske Yutong, en av verdens største.

Yutong forsikret om at de følger EUs standarder. Like fullt illustrerer historien to utviklingstrekk som har gått fra å være tema på konferanser for fagfolk innen sikkerhet til å bli storpolitikk:

• Økonomi og sikkerhetspolitikk er flettet sammen. Som tyggegummi og hår er de nesten umulig å skille fra hverandre.
• Vesten er bakpå. Sikkerhetssjekken kom nemlig ikke i forkant av kjøpet, men etter.

Fortsatt henger vi igjen i globaliseringens gullalder.

Den sammenfalt med slutten på Den kalde krigen. Global kapitalisme og dyp fred gikk hånd i hånd. Ideen var at handel ga interesseharmoni og fred.

Det er ofte riktig. Men handel bygger også avhengighet. Og sårbarhet.

Det mest slående eksempelet er Russlands gasseksport til Europa. Først 22. februar 2022 la Tysklands forbundskansler prosjektet North Stream 2 på is, et nytt rør for å eksportere enda mer gass. Det var to dager før Russlands fullskala invasjon av Ukraina, men åtte år etter invasjonen av Krym-halvøya.

KRAFTSAMLING. Sjefer i sentrale kinesiske selskaper, deriblant Deep Robotics og Deepseek, samlet på konferanse i byen Tongxiang. Foto: Tingshu Wang / Reuters / NTB

Samtidig svekkes Vesten relativt sett.

De tredve årene med USA som eneste supermakt er snart forbi. Europas ambisjon om å hevde seg er foreløpig et prosjekt, ikke en realitet.

Allikevel virker det som om glansen fra denne vestlige gullalderen fortsetter å blende oss. Vi virker ute av stand til å virkelig reagere på det som skjer.

Den gamle forestillingen om at Kina bare kopierer fra Vesten, er for lengst utdatert.

Tenketanken Aspri i Australia overvåker teknologiutviklingen på sentrale områder. Deres analyser viser at Kina leder teknologiutviklingen på 66 av de 74 områdene de overvåker. På de åtte resterende områdene er USA ledende.

Den siste revisjonen bare bekrefter bildet, skriver de: «tidlig og ofte overveldende amerikansk ledelse innen teknologisk output (...) forsvant». En viktig årsak er at kineserne over tid har investert stort og med systematikk i forskning og utvikling.

Vinner kineserne innovasjonskappløpet? spør The Financial Times. Underforstått er svaret ja.

FLYR HØYT. Det første C919 passasjerflyet laget av Commercial Aircraft Corp i Kina i 2015. Men flyproduksjon er et av de stadig færre områdene hvor USA og Europa fortsatt dominerer. Foto: CHINA DAILY / Reuters / NTB

Trenden er ikke bare synlig innenfor teknologiutvikling og økonomi.

USA har lenge vært bekymret for Kinas militære opprustning, særlig i nærområdet og med tanke på Taiwan, som Kina har ambisjoner om å innlemme i moderlandet.

Kina øker også sin «myke makt» (soft power) og får et sterkere avtrykk både kulturelt og ideologisk.

Det er ikke som på 70-tallet da unge kadre viftet med Maos lille røde og ville ha revolusjon i Vesten. I dag er det TikTok og Labubu som gjelder.

Vestens ideologiske pakke er derimot rusten. En gang kunne vi tilby verden demokrati og økonomisk vekst. I dag tilbyr USA politisk kaos og polarisering. Mange EU-land byr på det samme, men topper det med svak økonomisk vekst.

Som en av verdens fremste Kina-forskere, den norske Yale-historikeren Odd Arne Westad, påpeker, er det lett å falle for fristelsen til å fremstille Kina som en monolitt, nærmest dømt til å utvikle seg som i dag. Men det er stor usikkerhet.

Allikevel kan vi si at den kinesiske fremtiden ikke kommer. Den er her.

Vestens svar har foreløpig vært sprikende, nølende og overivrig samtidig. USA står i spenn mellom konsekvente Kina-hauker og Donald Trumps politikk hvor det meste er underordnet det å få en god deal. Typisk nok gikk ikke Trump til handelskrig mot Kina, men mot hele verden samtidig.

EU vakler, vingler og klarer ikke å velge én vei. I likhet med USA og Nato ser de Kina som en strategisk motpart, men evner ikke å samle seg om en felles strategi. En stormakt som Tyskland bygget sin nyere økonomi på billig russisk gass (som er borte) og tilgang til Kinas enorme marked (som er truet).

NØKKEL. Her, på Fensfeltet i Telemark, kan en av nøklene til Europas posisjon vis-a-vis Kina ligge. Jonas Gahr Støre på besøk i 2021. Foto: Javad Parsa / NTB

Norge er som vanlig litt som Ole Brumm: ja takk, begge deler.

Når det gjelder testing av busser, er vi tidlig ute. På andre områder er det sirup. I budsjettene er det liten satsing på forskning- og utvikling. Innovasjonstakten er for lav. På et område hvor vi kan spille en avgjørende rolle, skjer det lite: Vi har Europas største påviste forekomst av sjeldne jordarter. De er avgjørende for teknologiutviklingen og Kina dominerer markedet.

Med vår vanlige måte å gjøre ting på, vil det ta minst ti-femten år før Fensfeltet i Telemark kan ha håp om å sette i gang. Slik driver land som ikke tar grunnleggende endringer innover seg.