Vi er ikke farlige

Den første ordentlige depresjonen kom da jeg var 14. Jeg følte meg tom, verdiløs og likegyldig. Jeg så ikke farger lenger, og alle omgivelsene mine var i svart-hvitt.

Depresjonen ble en årlig tradisjon.

Hver gang jeg trodde den var borte for godt, fant den likevel veien tilbake til meg. Den tok seg til rette, slang beina opp på bordet og smittet meg med en infeksjon det var vanskelig å bli kvitt.

Det var den loopen jeg levde i.

Jeg hatet den, men det var likevel min største trygghet. For jeg hadde vært gjennom manuset før. Jeg visste hva som ventet meg, bortsett fra slutten. Den var alltid åpen.

Sommeren 2024 føltes som verdens beste sommer. Det føltes også sånn sommeren året før, året før der igjen, og så videre.

Jeg sov ikke, jeg ble aldri trøtt, jeg ble aldri sliten – tvert imot, jeg hadde en umettelig energi. En motor som konstant gikk på høygir.

I disse fasene var jeg ekstremt produktiv. Kreativiteten hadde ingen grenser, og jeg hadde en selvtillit som ga meg følelsen av at jeg var ustoppelig.

På denne tiden ble jeg fulgt opp av en psykiater, som året før utredet meg for ADHD. En tirsdag hadde jeg ny time. Jeg fortalte henne at livet var fantastisk, at jeg hadde vært våken i nesten tre døgn, og at alle problemene mine var borte.

Men det var nettopp det dette var: et problem. Hun sa det på en pen måte, og jeg ble sint.

Akkurat der og da klarte jeg ikke å skjønne at det jeg opplevde ikke var normalt. Jeg forsto ikke hvorfor dette i verste fall kunne utvikle seg til å bli katastrofalt hvis vi ikke gjorde noe med det nå. Jeg ble utredet igjen.

«Utredningen viser at du har bipolar lidelse type 2, og akkurat nå er du det vi kaller hypoman». Vent, vent, vent. Hæ? Det stemte jo ikke? Bipolar?

Jeg kunne på ingen måte kjenne meg igjen i det man tenker på når man hører ordet bipolar. Jeg var jo ikke farlig, jeg var ikke gal og jeg ville ikke drepe noen.

Etter hvert skjønte jeg at sykdommen ikke er slik som mange tror.

«Tenk på humøret som en strek. Alle mennesker har et humør som svinger. Du kan være lei deg, du kan være glad eller helt nøytral. For de med bipolar lidelse gjelder akkurat det samme, bare at svingningene kan være større og endre seg raskere».

Det er det jeg pleier å si når folk spør.

Vi er ikke farlige, vi er ikke gale, og du trenger ikke være redd oss.

Vi kan faktisk være ganske like. Som deg liker vi musikk, taco og en kopp kaffe om morgenen. Vi er glade i venner og familie. Vi kan lytte, hjelpe og støtte. Vi elsker å spille fotball, bade og lese bøker.

I dag er jeg takknemlig for at jeg fikk diagnosen, for det betyr at jeg har fått et svar. Et svar på den konstante loopen jeg i så mange år har levd i. Hvorfor jeg har gått fra å være euforisk til å ikke makte livet. Og dette svaret gjør det lettere å vite hvordan jeg kan få det bedre.

Nå går jeg snart inn i min tredje sommer med diagnosen på papiret. Livet er fantastisk, men nå på en mer «riktig» måte.

Jeg ser farger igjen.

Til deg som kjenner deg igjen i min historie: du er ikke gal. Du er ikke ubrukelig. Du er så mye mer enn bare noen bokstaver.

Kanskje ordene mine kun er tomme for deg. Kanskje du ikke tror på dem eller de føles nytteløse. Kanskje du ikke orker mer. Kanskje du prøver å finne ut om du orker. Jeg har vært der selv, mange ganger. Men se på meg nå – det gikk bra, og det er mulig for deg og.

En diagnose trenger ikke bety slutten – tvert imot. Det kan være begynnelsen på et liv med riktig verktøy. Et liv med riktige malerkoster og maling.

Så du kan se farger igjen.

Hør «Baksnakk»: