Vi lærer oss å føde – men ikke å miste

De fleste nordmenn vet hva de skal gjøre når et barn blir født. Det finnes et hav av informasjon og hjelpere som står klare for å forberede oss på den store livsendringen det er å bli foreldre.

Vi har svangerskapskurs. Helsestasjoner. Barselgrupper. Brosjyrer i alle farger. Sikkerhetsnettet er på plass. Når noen dør, derimot, forventes det at vi bare skal vite. Det snakkes forbausende lite om det. Og jeg har lenge lurt på hvorfor.

Døden er ikke noe bare noen av oss møter. Den er noe alle møter. De fleste får barn. Men ikke alle. Alle vil derimot møte døden. For døden er en del av det å være menneske.

Likevel har vi gjort den så privat at mange pårørende står helt uforberedt når den kommer.

Som sykehusprest møter jeg døende og deres pårørende hver eneste dag. Det som slår meg gang på gang, er ikke sorgen. Det er usikkerheten. Mange er fullstendig uforberedt, ikke bare på det praktiske, men på egne reaksjoner, på hvordan snakke med hverandre eller med barn.

Spørsmålene kommer forsiktig:
Hva skjer nå?
Hva pleier man å gjøre?
Hva er normalt?
Og nesten alltid:
«Hva gjør vi egentlig når noen dør?»

Det spørsmålet rommer mer enn det høres ut som. Det handler ikke bare om det praktiske. Det handler om hvordan vi reagerer. Det indre man ikke forstår verken hos seg selv eller andre. Hva som er normalt å kjenne på.

Hvorfor én blir stille og en annen sint. Hva man skal si eller ikke si. Eller når. Hvordan møter vi barn som spør rett ut? Hva gjør vi når tårene ikke kommer eller de ikke lar seg stoppe?

Vi har gjort døden så privat at pårørende ikke bare mangler kunnskap, de mangler et språk for å forstå seg selv og andre. Ja, det er et ubehagelig tema. Men det betyr ikke at døden ikke kommer, bare fordi vi lar være å snakke om den.

Jeg så det tydelig etter at NRKs serie Tabu hadde en episode om det å være
døende. Uken etter ble jeg kalt inn til et pasientrom. Pasienten ønsket å se
programmet sammen med meg. Hen turte ikke se det alene. Hen visste at livet gikk mot slutten. Pårørende visste det også. Likevel hadde de ikke snakket ordentlig om det.

Etter vi hadde sett programmet sa pasienten: «Han Berrum burde vært på blå resept. Hvis de andre ser programmet og, er det jo bare å prate om det, så er vi der. Da er jo ikke døden farlig å prate om»

Når døden først kommer, er den allerede der. Tausheten beskytter oss ikke. Å la
være å snakke om den gjør det ikke mindre virkelig. Da står pårørende ikke bare i sorg, men også i noe fremmed. De skal håndtere egne følelser og andres reaksjoner, samtidig som de må ta avgjørelser som de aldri har øvd på.

Når begravelsen nærmer seg, ser jeg ofte en annen side av usikkerheten. Midt i alt det vonde opplever mange at de må «prestere». Gjøre ting riktig. Noen vegrer seg for å holde et minneord fordi de er redd for å gråte. Det er et merkelig paradoks. For det finnes jo knapt noe mer naturlig enn at de nærmeste gråter når de står ved en kiste.

Når man ikke vet hva som er vanlig, blir alt potensielt feil. Og når man ikke vet hva man kan vente seg, føles alt akutt. Det var disse erfaringene som gjorde at jeg begynte å samle spørsmålene jeg stadig fikk. De ble senere til boken «Når noen dør- en praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå». Men behovet er større enn en bok.

Noen kommuner arrangerer kurskvelder om det å være pårørende. De fylles raskt opp. Det forteller meg at mange ønsker å snakke om det før de står midt i det.

Berrum og Tabu viste at det går an å bryte stillheten. Ikke for å gjøre døden mindre alvorlig, men for å gjøre det mulig å møte den sammen.

Programmet traff ikke fordi det var morsomt. Det traff fordi det åpnet rommet. Og når en kommune må arrangere kurs for å lære innbyggerne noe som angår oss alle, sier det også noe om oss som samfunn. Det peker på et tomrom.

Vi forbereder oss på det meste her i livet. Utdanning. Foreldrerollen. Pensjon.
Økonomi. Men når det gjelder livets slutt overlates vi ofte til oss selv. Det trenger ikke å være slik.

Vi har lært oss å snakke om fødsel.
Vi har lært oss å snakke om psykisk helse.
Kanskje er tiden kommet for å snakke mer åpent om døden også.
Vi sier at det trengs en landsby for å oppdra et barn.
Jeg tror det trengs et fellesskap for å møte døden.

Ingen skal måtte lære seg å miste alene.