Williamson og Oftebro: Mener lykke kan redde oss fra kollaps

– Ja! Mener Odd-Magnus «Odda» Williamson og Jakob Oftebro.

De to kompisene vet sånt bedre enn de fleste.

De lever av å ta valg.

Som skuespillere gjør de det hele tiden. Det er det jobben deres går ut på. Å velge. Ansiktsuttrykk. Stemmestyrke. Bevegelse. Gjøre karakteren tungsindig eller lattervekkende. Kanskje begge deler.

Å være eller ikke være.

SKUESPILLERKOMPISER: Odda og Jakob spilte sammen første gang i «Kon-Tiki»-filmen (2012). Foto: Mattis Sandblad / VG

– Slik verden nå ser ut, trenger vi enhver kilde til begeistring, slår Odda fast.

Evnen til å la seg beruse av et sekunds lykkefølelse, kan være det som redder menneskeheten fra kollaps, ifølge de to, som like gjerne har bestemt seg for å gjøre noe med det:

Menneskeheten er herved invitert til et krasjkurs i mental overlevelse.

I form av en helaften full av konkrete forslag til øyeblikk av lykke. Alt menneskeheten trenger å gjøre for å la seg redde, er å møte opp i Oslo Nye Teater.

Her finnes kildens utspring.

Foto: Mattis Sandblad / VG

«Kilder til begeistring» er teaterversjonen av en bok, rettere sagt to, som rett og slett handler om å gjenkjenne det store i det små.

Disse blaffene av glede i hverdagen. De som er så kortvarige at man risikerer å gå glipp av dem hvis man ikke evner å omfavne øyeblikket – der og da.

– Mange av disse situasjonen kan også oppfattes som irriterende. Og mange av dem er det, vedgår Jakob Oftebro.

– Men heldigvis har vi mennesker denne unike egenskapen: Vi kan ta valg. Vi kan velge å snu irritasjon til inspirasjon.

Lyskryss-dillemmaet

– Dere har dramatisert snusfornuft, eller selvhjelpslitteratur, som det også kalles?

– Nei, hør nå: Tenk deg at du er på vei til en avtale; du er blitt forsinket, og det er litt irriterende, fordi de du skal møte er nesten unormalt opptatt av å holde ethvert tidsskjema. Så du «raskar på», setter inn et ekstra gå-gir, og du kommer til å klare det fordi trafikken gjennom det siste lyskrysset er ganske liten, og den blinkende grønne mannen gir deg en luke stor nok til at du kan smette over fotgjengerfeltet på rødt, rekke midtrabatten og ta de siste meterne i et byks, mellom to biler.

– Ja, hva med det?

– Så ser du henne. Hun er fem år. Kanskje seks. Står med hånden trygt i farens, og med blikket stivt festet på den røde mannen. To andre, menn som deg, med takeawaykaffe og adgangskort rundt halsen, har også kommet til. De var, som deg, på hastig tur over gaten, men har – som deg – oppdaget den samme jenta og står bom stille. Alle fornemmer at fem-seksåringen har hørt om røde og grønne menn og vet at det er en regel som må følges. Det er en av livets grunnregler, det er alvor, og hun signaliserer med hele seg at dette skal hun få til.

– Og så?

– Sekundene går. Det kommer ingen biler. Veien er helt tom. Noen av oss kommer ikke til å rekke neste møte. Men vi rikker oss ikke. Et usynlig strømgjerde holder oss tilbake. Det tar en landsby å oppdra et barn, er det noe som heter, og nå er landsbyen Oslo eller Trondheim, for vi er blitt med-oppdragere ev en seks-syv år gammel jente vi aldri før har sett. Et medlem av stammen som skal prøve seg i virkeligheten, og du formelig hører David Attenboroughs stemme fra oven: «The clan’s elders show the young pup how it’s done, patiently waiting for det right moment». Og så skjer det noe. Det blir grønn mann. «Nå kan vi gå, sier faren». Og så går vi. Hver til vårt. Noen sekunder fattigere, men allikevel i pluss.

Foto: Mattis Sandblad / VG

Forestillingen bygger på Bjarte Arnesons bok fra 2023 med samme navn. I fjor kom oppfølgeren, «Ting som gjør deg glad». Teksten er dramatisert av Charlotte Frogner (som også har regi) og Marianne Sævig. Premiere på Oslo Nye Teater 1. mars.

Jakob Oftebro er et eneste stor smil. Hans eksempel på et mulig irritasjonsmoment som kan snus til et øyeblikk av glede, er talende.

– Se på Jakob nå. For det er sånn han er, og det er sånn denne forestillingen er, sier Odda.

– Stykket er en slags duell om slike episoder. Om å våkne av brøytebilen som jobber for deg. Om det sublime velværet av Otrivin eller en Q-tip. Å finne noe man har lett skikkelig etter. På scenen har vi satt opp en tennisbane, og så utfordrer vi hverandre med kilder til irritasjon og begeistring. Jeg med mitt «resting bitch- face» og Jakob med sitt «resting smiley»-oppsyn. Som standup’er er jeg jo ganske vant med å ta utgangspunkt nettopp det som irriterer. Men så møter jeg han der, Jakob, livets labrador, og da er det ikke like lett å være gretten.

Foto: Mattis Sandblad / VG

– Dere er «Odda» og «Jakob» i forestillingen også?

– Ja, vi spiller oss selv, for så vidt. Men manus bygger på tekster av Bjarte Arneson, som Marianne Sævig og vår regissør, Charlotte Frogner, har dramatisert. Det hele begynte med at Odda ga meg Arnesons første bok, «Kilder til begeistring», som viste seg å være en umiddelbar kilde til begeistring for oss begge. Og så slo det oss at dette har folk godt av å bli minnet om. Særlig nå.

Bjarte Arnesons navn er nok ukjent for mange, men han er en durkdreven skribent med lang fartstid som tekstforfatter og vitsemaker for en rekke norske TV-programmer. I tillegg har han samarbeidet tett med Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen og skrevet bidrag til deres respektive show.

<-Bjarte Arneson

Foto: Terje Østby / Tiden

Om boken som Oslo Nyes forestilling bygger på, har Arneson selv sagt at den er et «starter-kit» for sure gamle menn. Og at den nok hadde en viss terapeutisk hensikt for ham selv.

– Men hvorfor denne Airfryeren på scenen, Odda?

– Fordi det er bare én ting som irriterer meg mer enn det evinnelige maset om denne overprisede varmluftsovnen med altfor liten kapasitet.

– Og det er?

– At jeg kjøpte en, og er blitt hekta!