1. mai er ikke til salgs

Dette er ikke en tilfeldig fridag vi kan stryke for å “effektivisere økonomien”. 1. mai er en av de viktigste merkedagene vi har, formet gjennom generasjoner med kamp for rettigheter mange i dag tar for gitt.

For meg er ikke dette en teoretisk debatt. Jeg har gått i 1. maitog siden jeg kunne gå. Jeg kjenner på fellesskapet, jeg ser fanene og jeg hører appeller om rettferdighet. Hvert år kjenner jeg at dette er en dag som handler om noe større enn oss selv. Det er en dag som binder generasjoner sammen i en felles kamp for et mer rettferdig arbeidsliv.

Når dette forslaget begrunnes med økonomisk gevinst, blir det ekstra tydelig hvor feil det treffer. En ekstra arbeidsdag skal visstnok gi mer verdiskaping. Men det er en merkelig prioritering å hente inn gevinster ved å fjerne en av de viktigste merkedagene vi har.

For meg handler ikke 1. mai om å ha en fridag. Den handler om retten til et anstendig arbeidsliv. Rettigheter som åttetimersdagen, organisasjonsfrihet og trygghet på jobb er ikke detaljer. De er selve grunnmuren i samfunnet vårt.

Hun nevner også i artikkelen at de kristne høytidsdagene må bestå fordi de har «en tusen år lang tradisjon i Norge» og representerer «helt andre dimensjoner». Da velger hun samtidig hvilke tradisjoner som teller, og hvilke som tydeligvis kan kuttes. Men arbeiderbevegelsens historie er ikke mindre verdt fordi den er kortere. Det er den som har gitt oss rettighetene vi lever av hver eneste dag. Å avfeie det som mindre viktig, bommer rett og slett. Det er både historieløst og respektløst overfor dem som har kjempet fram det samfunnet vi har i dag.

Å løfte fram én type kulturarv som verdt å verne, samtidig som en annen fjernes, er en selektiv forståelse av historien vår. Norge er formet både av kirken og av fagbevegelsen. Å redusere den ene til noe vi kan kutte for å få en ekstra arbeidsdag, er ikke nøytral politikk. Det er et tydelig verdivalg. Forslaget om å fjerne denne dagen sender et signal om at disse verdiene ikke lenger anses som like viktige. Det peker mot et mer brutalt og mer kortsiktig syn på arbeidslivet, der fellesskapet svekkes og arbeidstakernes rolle tones ned.

For kampen for arbeidstakernes rettigheter er ikke ferdig. Kvinner tjener fortsatt i snitt langt mindre enn menn, rundt 136 000 mennesker står utenfor arbeidslivet i 2025, kampen for inkludering, trygge jobber, foreldres rettigheter i arbeidslivet og et arbeidsliv med plass til flere er langt fra over.

Det er derfor 1. mai fortsatt betyr noe. Det er ikke bare en dag for å se bakover, men en dag for å minne oss på hva som gjenstår. Vi trenger flere påminnelser om hva som holder samfunnet sammen. 1. mai er en slik påminnelse. Den handler om solidaritet, fellesskap og om at rettigheter må forsvares også i vår tid.

Dette handler om hvilket samfunn vi vil ha. Skal vi verne om hele vår felles historie, eller bare de delene som passer oss best. For meg er svaret klart. 1. mai er ikke til salgs.