15 småbarnsfamilier har jekket meg ned

Det er helt klart noe vakkert og dypt inspirerende med dem alle. Samtidig finnes det også overveldelse, nedturer, lite gjennomtenkte avgjørelser, utfordringer og ekte, rått liv i alle disse hjemmene.

Jeg har smilt ekstra bredt når jeg har sett gulvseng og montessorileker og det så vidt har vært en skjerm eller en godteribit å oppdrive i hjemmet. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg har blitt bekymret for de barna jeg har smurt nugatti på skiva til, eller de jeg har fulgt på fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har hatt tid.

Jeg har hatt tillit til at foreldrene er de eneste som ser helheten og kompleksiteten i akkurat deres familieliv, og at de ønsker og evner å ta de beste valgene for seg og sine.

Det har vært en av mine oppgaver, faktisk min betalte jobb, å utvise nysgjerrighet, forståelse og tilpasningsevne i møte med alle disse ulike familiene. Jeg mener foreldre fortjener stor respekt for hvordan de velger, og kanskje er helt nødt til, å løse kabalen med turneringer, bonusfamilielivet, krevende arbeidsgivere, helseutfordringer, prosjekter, økonomi, søvnproblemer, dugnadsarbeid, tidsklemma og et uventet besøk av barnemark…

Åpen

Å fylle en rolle jeg aldri håper jeg må betale noen for å fylle i mitt eget fremtidige familieliv, har vært utrolig fascinerende og lærerikt.

Selv vil jeg ikke bære frem barn før min mann og jeg har planen klar for hvordan vi kan ha barnet hjemme på fulltid. Tenk hva jeg hadde gått glipp av hvis jeg skulle la ønskene for mitt eget liv stå i veien for å heie frem og bidra i livet til de som gjør noe helt annet.

Jeg heier på barnehagen. Jeg synes det er kult med foreldre som dyrker karrieren sin når det får dem til å bli den beste versjonen av seg selv, som igjen blir til velsignelse for barna. Jeg ser opp til de emosjonelt påskrudde mødrene som har respekt og forståelse for ansvaret som følger om man lar barnet være hjemme istedenfor i barnehage.

Hvilken sunn og viktig retning vi som samfunn kan bevege oss i hvis vi som enkeltindivider i større grad er mer nysgjerrige og mindre dømmende i møte med familiene rundt oss, uten at vi må være i et arbeidsforhold og få betalt for at det skal være naturlig for oss å gi dem denne respekten, tilliten og godheten.

Av og til burde vi stille flere spørsmål istedenfor å hoppe til selvkonstruerte konklusjoner, og av og til er det eneste riktige å tie og grunne litt i vårt eget indre når vi blir usikre på hvorfor noen har valgt som de har valgt.

Jeg trodde jeg visste hva som var best for en småbarnsfamilie. Nå har jeg møtt min egen uvitenhet noen hundretalls ganger og de har latt det skje på den mest kjærlige måte: 15 småbarnsfamilier har jekket meg ned.