2016 – tidsskillet for meningsløsheten

Han er ikke fremmed for at Europa kan oppfostre og gi makt til samme type person som Donald Trump. Det er en skremmende tanke. Flere skribenter innen alle former for politiske eller religiøse retninger mener Trump har påminnet oss om fascismen. Blant dem den svenske teologen Stefan Swärd, som mener Trump nærmer seg fascismen når man øker den politiske styringen av domstoler, av medier og forfølger politiske motstandere. «Det mest sjokkerende til nå er den fascistiske utviklingen i det republikanske partiet under Trumps ledelse.» Han kaller trumpismen en ny religion og en ny politisk retning. Swärd har bakgrunn som frikirkepastor.

Når startet den meningsløsheten Riemen snakker om? Tidsskillet har flere hevdet var i 2016, ikke minst fordi sosiale medier fra da av var i stand til å manipulere oss på en annen måte enn tidligere. Anna Libak i danske Weekendavisen skrev om verdikampen. Hun hevdet at med krenkelsen som brennstoff endret Europa karakter i siste halvdel av 2010-tallet.

Dette var året Donald Trump ble president første gang. Det var året vi fikk eksplosjon i algoritmer og året etter fikk vi #metoo-bevegelsen som avslørte en ny form for meningsløshet. Dette var med på å gi vekst til en ny levemåte hvor man kunne bryte ned mennesker sosialt og mentalt ved å støte dem ut basert på løse rykter eller gamle synder. Så snart #metoo dovnet av, Black Lives Matter (BLM) dovnet av, var det mer rom for klimaaktivisme og Pride, som ser ut til å fortsette. Så kan man mene hva man vil om det.

Felles for mye av dette er et samfunn uten Gud, uten synd, uten tilgivelse og nåde. Vi satt igjen med straff, slik bare mennesker er i stand til å straffe.

Rob Riemen har et poeng: Smarttelefonen har blitt denne tids gud, som forteller oss det vi skal høre, styrt av algoritmer og av medier som trekker i trådene. Pressefolk er dessuten i gjennomsnitt mer gudløse enn oss andre, spesielt i denne del av verden. Det er ikke løse påstander, men basert på undersøkelser som viser at «få journalister tror på Gud» (Dagen, 2018).

Utviklingen var gått feil vei lenge, på alle måter. Vi har urettferdighet, ulikhet og en enorm rikdom samlet hos enkelte. Det som tok over den offentlige samtale handlet ikke om meningen med livet.

2016 ble på mange måter et skjebneår. Samtidig var det mer uro i verden. Russland hadde invadert og deretter annektert Krim i 2014, og noe var i gjære etter en lengre periode med fred i Europa. Mange var frustrerte, men motreaksjonen kom fra en annen ytterlighet og vi mennesker har en tendens til å havne i grøfter, og ikke slik Johnny Cash synger om i «I Walk The Line,» følge hjertet og ha øynene oppe hele tiden.

Filosofiprofessor Espen Hammer ved Temple University i Philadelphia mener at vi kan gjenkjenne det samme i trumpismen som vi kjente på 1930-tallet. Sammenligningen med et mafiaregime er uten tvil treffende, mener direktør ved Frithjof Nansens Institutt Iver B. Neumann, som kommer til årets Protestfestival. Han beskriver et regime med en ekstremt sterk leder, personlige lojalitetsrelasjoner, og at beskyttelse oppnås gjennom betaling og underkastelse.

Rob Riemen som jeg startet med, mener demokratiet krever at alle har en fornemmelse av ansvar, selvstendig tenkning, det felles beste og en aksept for ansvar. Hvis du fjerner det, mister du en intelligent offentlig samtale. Og når det blir kombinert med giften fra sosiale medier, får du en selvforskyldt høy regning å betale, forteller han den danske avisen KD.

Kunst og musikk har alltid vist vei til bedre bevissthet. Protestfestivalen arrangerte i flere år en konsert i februar for å minnes artistene som gikk bort året før. 2016 var det mørkeste året for de av oss som elsker musikk. Vi toppet aldri den minnekonserten siden størrelser og musikalske forbilder som David Bowie, Leonard Cohen, Prince og Merle Haggard døde det året. Det er lenge siden Cohen sang noe tvetydig om at demokratiet er kommet til USA, og Merle sang om å ødelegge landet i «Fightin Side of Me». Kanskje ble vi ekstra sårbare?

Snart et tiår etter er mye endret, vi har sett hvordan ideologier oppstår, hvordan ondskap opererer. Ideologier kan gå i dvale, presidenter kan slutte å spre hat, sannhet kan gjenoppstå, krig kan bli til fred, men vi vet også at huggormen kommer ut av dvale om våren.

Trumps mørklegging av Det hvite hus skyldes i stor grad ideologiene som oppsto det året, og ikke minst det gudløse samfunn. Mange av Trumps hengivne støttespillere, spesielt de kristne, har nå snudd fordi mannen og protesten hans ikke henger i hop. Et av Bibelens viktigste prinsipp er sammenhengen mellom liv og lære. Nå som påsken er lagt bak oss, kan vi minne hverandre om at det offeret Gud gav ved å la sin sønn dø på korset, for så å gjenoppstå, skjedde for å gi oss håp og mening med livet. De unge i generasjon Z ser ut til å gå foran. Det krever, tross nåden, at vi lærer oss å tilgi og bekjenner våre synder hver dag. Vi skal være snille mot hverandre, dele med hverandre og tilgi hverandre. Dette finner vi ikke igjen i ideologiene, heller ikke i det gudløse samfunn eller i «Trumps evangelium» som taler om Gud, men sprer gift og er ikke troverdig.

Hvordan beveger vi oss så i dette landskapet?

Jeg vender ofte tilbake til Hans Børli, den store dikteren fra Eidskog. Han skrev et dikt som sier det rette. En enkel linje derfra er denne:

«Hold sinnet ditt mjukt, sier en stemme i vinden. – La det ikke stivne av år og alder.