22. juli er alles ansvar

Jeg var åtte år den gangen, men jeg husker fortsatt dagen.

Det var sommerferie, og jeg var på Sørlandet sammen med hele storfamilien min. På kvelden skulle vi på fotballkamp, men stadion var omringet av politiet og militæret, og vi fikk beskjed om å komme oss bort så fort som mulig.

Uken etterpå var jeg i Oslo og så rosehavet ved domkirken og på Youngstorget. Jeg husker at byen var preget av en følelse av både sterkt håp, og stor frykt. Om ettermiddagen kom det et voldsomt tordenvær, og jeg både kjente og følte på frykten for at det samme skulle skje igjen.

15 år har gått. Generasjonen som går på barneskolen nå, var ikke født da 22. juli skjedde. De har ikke noe forhold til dagen, med mindre vi forteller om dem. Jeg er glad for at AUF har startet prosjektet 77 historier, der kjente norske profiler forteller historien om dem som mistet livet den mørke julidagen.

For 15 år siden gav vi hverandre et løfte om å aldri glemme. Jeg tror ikke vi har glemt hva som skjedde. Men jeg tror ikke at vi har vært flinke nok til å prate om det som skjedde heller. Hvert fall ikke om hvorfor.

En skulle tro at ting var annerledes. Men frykten og hatet er i ferd med å komme tilbake.

I løpet av de 15 årene som har gått, har jeg selv blitt politisk engasjert. Jeg bruker store deler av livet mitt på å drive med politikk og delta i debatter. Det oppleves stort sett alltid meningsfullt og viktig.

Men vi som er unge og engasjerte i dag, bærer et særlig ansvar for å fortelle om 22. juli til den generasjonen som kommer etter oss.

Når vi ser hat i kommentarfelt som etter Debatten forrige uke, er det et felles ansvar å si i fra. Når vi overhører noen si at noen i AUF eller Arbeiderpartiet «drar Utøya-kortet», har vi et ansvar for å si i fra.

Tankegodset som resulterte i angrepene 22. juli, vokser ikke frem over natta. Det vokser frem når hatefulle ytringer og meninger får lov til å eksistere i ekkokammere av hat, mobbing og rasisme.

Folk er fullstendig skamløse når de kan kommentere uten konsekvenser. Derfor er det på tide at de hatefulle kommentarene får konsekvenser.

Å ikke stikke hull på disse ekkokammerne, tar liv. Det dreper.

Vi som samfunn skal aldri akseptere at prisen for å si eller skrive det man mener, er at man må gå med voldsalarm. Det gjelder selvsagt uavhengig av politisk ståsted.

Nivået på samfunnsdebatten i dag dreper både engasjementet, motet og viljen til å heve stemmen. Prisen for å delta i samfunnsdebatten blir stadig høyere.

Vi er flinke til å si at vi aldri skal glemme 22. juli. Men vi er for dårlige til å minne hverandre på hvorfor det skjedde, og hvordan vi kan forebygge at det skjer igjen. For det er faktisk opp til oss som samfunn om vi skal la hat få grobunn, eller om vi aktivt skal kjempe mot det.

22. juli skjedde ikke i et vakum. Det var ikke en tilfeldig handling, men et resultat av ideer. Ideer bygget på hat, konspirasjonsteorier og en dyp forakt for annerledeshet. Det var et ekstremt uttrykk for et tankegods som rangerer mennesker etter hvem de er, hva de tror på og hvor de kommer fra.

Et tankegods som ser på demokrati som en trussel, og vold som et middel. Og nettopp derfor er det så alvorlig. Fordi det minner oss på hva som kan skje når hat får utvikle seg over tid, uten å bli møtt med motstand.

Det alvorlige ligger også i hvem som ble rammet. Unge mennesker, politisk engasjerte mennesker med tro på fellesskap og demokrati. De ble angrepet fordi de representerte håp om en fremtid bygget på nettopp de verdiene som hatet ville knuse.

Derfor er det viktig at vi ikke bare lar være å glemme, men at vi aktivt husker hva som skjedde. Det er en påminnelse om hva som står på spill, hver eneste dag.

Vi har hver eneste dag et valg om å si fra i de kommentarfeltene vi leser. Vi har et valg om å si fra når den vitsen på vorspiel dras litt for langt, eller når noen mener at man fortjener å få hets når man mener så mye om så mangt.

Å ikke ta dette oppgjøret, er det samme som å akseptere at utviklingen fortsetter. Det vil til slutt ramme oss alle hardt. Fordi det skremmer bort de saklige samfunnsdebattantene, det lar hatet ta over kommentarfeltet og det slukker det brennende engasjementet som særlig unge mennesker sitter med.

Å være så uenig med noen at man blir sint er fint. Da vet du at det betyr noe. Det er på den måten man har drevet både debatten og samfunnet fremover.

Men prisen å betale skal aldri være at man hetses for religion, legning, etnisitet eller livssyn.

Hat tok livet av 77 mennesker som kjempet for verdiene de trodde på, og som gikk på jobb hver dag for nettopp demokratiet.

Hatet i kommentarfeltene er i ferd med å drepe lysten til å stå opp for de samme verdiene. Alle oss som har tro på demokrati og ytringsfrihet, har et felles ansvar for å sørge for at det ikke får lov til å skje.