23 år etter er Caroline klar for det som var utenkelig: – Drømmen som aldri var min

– Det er ekstremt spesielt at man skal få spille på det stadionet der mine drømmer ble skapt.

Det er fem dager igjen til mesterligafinalen når NRK møter Caroline Graham Hansen (31) på hennes hjemmebane i Barcelona.

Lørdagens finale spilles på noe som likevel er enda mer hjemmebane for 31-åringen. I luftlinje ligger Ullevaal stadion bare rundt 500 meter fra huset hun vokste opp i.

21. september 2003 fikk hun oppleve noe helt spesielt nettopp der. Rett før kl. 16 marsjerte hun inn på det grønne Ullevaal-gresset, hånd i hånd med Per Egil Swift. Begge i Lyn-trøye med nummer åtte på ryggen.

Swift som kaptein for et av Norges beste fotballag, åtte år gamle Caroline som maskot.

Snart 23 år senere vekker bildet fra innmarsjen fortsatt sterke følelser.

– Det husker jeg at jeg gledet meg ekstremt mye til. Jeg tror jeg hadde på meg Lyn-drakta fra jeg sto opp til kampen var. Jeg gikk og trippet hele dagen, beskriver hun.

Drømte om herrelandslaget

Lyn vant kampen mot Bryne 2–0 etter mål av Ole Bjørn Sundgot og Jan-Derek Sørensen, som var tilbake i Lyn etter å ha spilt mesterligafotball for både Rosenborg og den tyske storklubben Borussia Dortmund.

Det var en opplevelse som gjorde at drømmer ble født i den allerede dribleglade jenta. Men det var ikke det hun nå opplever som stjerne på Barcelonas kvinnelag hun drømte om.

– Når man er «kid», så har man ingen forståelse av kjønnsroller, så jeg skulle gjøre det de gjorde. Jeg skulle spille på Lyn sitt A-lag, herrer, og jeg skulle spille på herrelandslaget, forteller hun.

– Da jeg vokste opp, var ikke damefotballen anerkjent på den måten den er i dag, minner hun om.

– Det var mange gode spillere som er legender i dag, men de fikk jo ikke den anerkjennelsen de fortjente da. Det gjorde at jeg så opp til Lyn-gutta som spilte på Ullevaal stadion, jeg så opp til landslagsgutta som spilte på herrelandslaget, sier Caroline Graham Hansen.

– Noe fint i å ikke bli fortalt

En liten fotballhistorietime kan være på sin plass:

• Første gang det var en europacupfinale for kvinner, var i 2002.
• Første gang det ble kåret en mesterligavinner, var i 2010 – 18 år etter at den gjeveste europacupen for menn byttet navn og format fra Serievinnercupen til Mesterligaen.

Pappa Petter Normann Hansen husker godt tiden da datteren drømte om å spille på herrelandslaget. Han sa ingenting om hvor urealistisk det var.

– Vi lot henne bare ha de drømmene. Hun spilte jo med guttene hele tiden. Hvorfor skulle hun ha andre drømmer som ikke de hadde, spør han retorisk når NRK møter ham Rektorhaugen, en av løkkene i nabolaget der datteren terpet inn sine første finter.

Datteren er glad for at foreldrene aldri var opptatt av hva hun ikke kunne få til.

– Det er noe fint i det å ikke bli fortalt at «det kan du ikke tenke på, det er ikke noen vits i å prøve engang, fordi du kommer aldri til å få det til», og heller ha den støtten jeg alltid har hatt ved at de har latt deg holde på, de har støttet deg i de valgene du har tatt, og backet deg hundre prosent, sier hun.

– Håper unge jenter kan se

For som alle med den minste interesse for fotball har fått med seg: Caroline Graham Hansen har oppnådd mer en de fleste andre norske fotballspillere.

– Jeg har fått muligheten til å oppleve ting og leve drømmen som egentlig aldri var min drøm, for da jeg vokste opp, var det ikke mulig, reflekterer hun.

Femten år etter landslagsdebuten, står Hansen med 117 A-landskamper og 51 mål for Norge.

Hun har vunnet Toppserien to ganger med Stabæk, tyske Bundesliga tre ganger med Wolfsburg og spanske Primera Division hele sju ganger med Barcelona.

Hun har allerede spilt finale i Mesterligaen seks ganger, og vært på det seirende laget tre av gangene.

Fram mot det som kan bli den fjerde triumfen, på stadionet som ligger der hun vokste opp, preges Oslo av plakater av nettopp Caroline Graham Hansen i Barcelona-drakt.

– Jeg håper unge jenter kan se at det er bare å gå ut og ha det moro med fotballen, så kan det også kan være deres drøm som går i oppfyllelse, sier etter Normann Hansen når han viser fram plakaten som pryder en hel vegg på T-banestasjonen utenfor nasjonalanlegget.

Lørdag tar han igjen plass på Ullevaal-tribunen for å følge sin datter. Ikke som maskot, men som stjerne på verdens beste fotballag.

– Det er surrealistisk, fastslår han.