85 år siden flyangrepet på det estiske skipet Begonia i Aurlandsfjorden

Hver 8. mai legger ordføreren en krans på graven til skipets kaptein Mihkel Kägi, på Flåm kirkegård. Likevel er det få i Norge, og enda færre i Estland, som kjenner den dramatiske historien til det estiske skipet fra aprildagene 1940 da tyskerne invaderte Norge.

Frakteskipet D/S Begonia (2560 bt) var eid av den estiske rederen Alfred Kalm og gikk i fart mellom England og Danmark med kull. Den 6. april 1940 forlot hun Hull i en konvoi med 30 handelsskip med Danmark som mål. Om morgenen den 9. april mottok kapteinen beskjeden om at tyske styrker hadde invadert Danmark. Konvoien snudde på ordre og vendte tilbake til England. Begonia og åtte andre skip mistet imidlertid konvoien på grunn av uvær. De seilte i stedet langs norskekysten, hvilket skulle bli skjebnesvangert. Da tyske krigsskip som deltok i invasjonen av Norge dukket opp, antok skipsførerne at tyskerne ikke ville gå til angrep på nøytrale skip. De tok grundig feil.

Da Begonia nådde utløpet av Sognefjorden, ble skipet observert av tyske fly som fløy lavt over det. Den 37 år gamle estiske kapteinen, Mihkel Kägi, styrte da skipet inn i fjorden i håp om å unngå flyene, noe han ikke lyktes med. Etter to uker under stadig forfølgelse nådde Begonia spissen av Aurlandsfjorden ved Flåm den 25. april, og da var skipets mat- og vannforsyning i ferd med å ta slutt. Kapteinen hadde sett vann renne nedover et berg i nærheten (Sandhaugnobbi) og i den tro at de her var trygge, ankret han skipet ved Sandhaugen. Sammen med to av mannskapet som i sum talte 12 menn og to kvinner, gikk han i land for å sette opp en rørledning som skulle føre ferskvann til skipet. Flåm og omegn var på dette tidspunkt fortsatt kontrollert av norske styrker, men nå dukket flyet som hadde forfulgt skipet opp igjen.

Vitner forteller at seks øredøvende eksplosjoner ble hørt. Den første bomben falt bare noen få meter unna kaptein Kägi, som ble drept momentant av enten bombesplinter eller steinfragmenter. De to andre besetningsmedlemmene befant seg utenfor eksplosjonsområdet og pådro seg bare hjernerystelse og mindre skader. Skipet kom uskadet fra det, men under raidet ble noen bygninger i Flåm truffet og en eldre kvinne døde som følge av skader som bombingen hadde forårsaket.

Dagen etter hendelsen sørget lokalbefolkningen for at den estiske kapteinen fikk en verdig begravelse i Flåm kirke, med mannskapet og norske soldater til stede. Men tyskerne ga ikke opp å bombe Begonia. Dagen etter begravelsen kom et nytt luftangrep, men heller ikke denne gangen ble skipet truffet. For å skåne befolkningen mot ytterligere bombing grep nå militæret på stedet inn og beordret Begonia med hele dens last på 4000 tonn kull, senket. Førstestyrmannen protesterte mot beslutningen under henvisning til at skipet seilte under nøytralt flagg, men ble ikke hørt. Anmodningen om bistand til mannskapet for å komme seg tilbake til Estland, ble derimot etterkommet. Den 29. april startet det estiske følget anført av norske soldater, den strabasiøse vandreturen i skiftende vær over fjellet til Oslo. To uker senere ankom de hovedstaden, hvor esterne ble tatt imot av Estlands honorære generalkonsul i Norge, malingfabrikant Richard Bjercke. Bjercke sørget for at esterne kom seg videre med tog til Stockholm.

Mannskapet fra Begonia var familieforsørgere og ville hjem til det nøytrale Estland, selv om sovjetiske soldater hadde invadert landet. Vi kjenner skjebnen til to av sjøfolkene, Evald Saarnak og sønnen Elmar Saarnak. Evald ble mobilisert til den sovjetiske marine og ble drept under et tysk angrep, mens Elmar ble deportert til Sibir. Skipsrederen befant seg utenlands i april 1940 og emigrerte til USA sammen med sitt barnebarn. Svigersønnen som var diplomat, ble henrettet i 1940, mens kone og datter ble deportert til Sibir.

Etter krigen plasserte Flåm ungdomsfylking en minnestein på graven til kaptein Mihkel Kägi. Den oppgir hans fødselsdato og død og at han ble drept i et tysk angrep. Graven hans er i dag et fredet krigsminne, og det er altså på denne graven Aurlands ordfører legger ned krans hver 8. mai.

Om lag 350 estiske sjømenn seilte på norske skip under andre verdenskrig. Deres innsats og skjebne under og etter krigen har til nå vært lite belyst. Etter krigens avslutning var fedrelandet fortsatt okkupert, og de hadde dessuten ikke noe nasjonalt sjømannsforbund som ivaretok deres interesser i utlandet. I samarbeid med Norsk senter for krigsseilerhistorie og Krigsseilerregisteret ved Arkivet i Kristiansand og maritimt museum i Tallinn, arbeider vi med et bokprosjekt som omhandler estiske sjøfolk på Nortraship-flåten.