Å late som om lastesykler er utslipssfri, er uærlig

DEBATT: Det er fascinerende å lese Monica Bikos’ hyllest til sykkelen. Hun kaller den «innovativ» og «game-changing». La oss stikke hull på den boblen med en gang: Sykkelen ble oppfunnet på 1800-tallet.

Mens bildekk ofte regummieres eller gjenvinnes i spesialiserte anlegg, havner hundretusenvis av sykkeldekk og slanger i restavfallet hvert eneste år. Foto: Shutterstock

Det er ikke innovasjon; det er en teknologisk nostalgi som Bikos forsøker å tvinge på en moderne region som er avhengig av effektiv logistikk for å fungere.

Bikos etterlyser en «nyansert debatt». La oss derfor injisere noen harde fakta i hennes emosjonelle argumentasjon:

Det elektriske paradokset

Bikos angriper elbilen for å «forurense uansett». Dette er et dristig utspill fra en bevegelse som i økende grad er fullstendig avhengig av elektriske batterier for å flytte sine tunge lastesykler.

Produksjon av litiumbatterier og generering av strøm har et betydelig miljøavtrykk. Å hevde at en sykkel med batteri er «moralsk overlegen» en bil med batteri, er ikke vitenskap – det er emosjonell signalisering. Hvis elektrisitet er problemet, må Bikos nesten argumentere for den rene, analoge tråsykkelen. Men det passer kanskje dårlig med imaget som moderne byplanlegger?

Mikroplastens sanne kilde

• Vulkanisering av gummi er en energikrevende kjemisk prosess som involverer svovel og diverse akseleratorer. Det er ingenting «naturlig» med et sykkeldekk. 
• Vi hører konstant om dekkslitasje fra biler som kilde til mikroplast i havet. Men fysikkens lover gjelder også for sykler. Sykkeldekk er laget av syntetisk gummi (ofte petroleumsbaserte polymerer) og fyllstoffer som karbon black. Hver eneste gang en syklist bremser, svinger eller bare ruller bortover milliard-asfalten, legges det igjen partikler.

Med økningen av tunge el-lastesykler, som Bikos reklamerer for, øker også friksjonen og slitasjen dramatisk sammenlignet med en tradisjonell tråsykkel. Å late som om dette er «utslippsfritt» er rett og slett intellektuelt uærlig. 

Mens bildekk ofte regummieres eller gjenvinnes i spesialiserte anlegg, havner hundretusenvis av sykkeldekk og slanger i restavfallet hvert eneste år. Sykkelentusiastene elsker å snakke om bilens miljøavtrykk, men de nevner aldri at deres egne dekk, bremseklosser (som ofte inneholder metaller og plast) og smøreoljer havner rett ut i nabolaget de påstår å ville beskytte.

Økonomisk parasittisme

Sykkelveien langs motorveien koster milliarder. Disse pengene hentes i stor grad fra bilistene gjennom bompenger og avgifter. Vi har en motorvei som knapt er oppgradert siden 1970-tallet, til tross for massiv vekst. At de som faktisk finansierer gildet, skal tvinges til å stå i kø for å subsidiere en livsstilshobby for en marginal minoritet, er en økonomisk skjevfordeling av dimensjoner. Det er ikke «fremtidsrettet» å la hovedårene i regionen forfalle mens man bygger prestisjetunge «sykkel-motorveier».

Det snakkes varmt om «trygge nabolag», men i praksis har utbyggingen av sykkelmotorvei tvunget lokale barnefamilier til å ofre trygg skolevei i snart to år. Å prioritere en teoretisk trasé for voksne pendlere over den faktiske sikkerheten til barna i nærområdet, er en fundamental svikt i prioriteringene. Man bygger ikke en bedre by ved å ruinere hverdagen til de som bor der.

Varehus-fantasien

Argumentet om at man kan sykle til Forus for å «designe et kjøkken» faller på sin egen urimelighet. En by fungerer fordi varer og mennesker flyttes effektivt. Du kan ikke frakte kjøkkenet på en lastesykkel, uansett hvor mange katter eller planter du får plass til i kurven. En by i vekst krever veikapasitet og logistikk, ikke flere hindringer forkledd som miljøtiltak.

Bikos spør hvilken by vi vil ha. Svaret er enkelt: Vi vil ha en by som fungerer for de mange, ikke bare for de få med riktig postnummer og fleksibel arbeidstid. En by der de som finansierer infrastrukturen, blir respektert, og der fakta får forrang over livsstils-ideologi. Hvis sykkelen er fremtidens løsning, bør den kunne stå på egne ben uten å suge margen ut av budsjettene til den infrastrukturen som faktisk holder hjulene i sving. Fakta bryr seg ikke om din visjon når regnskapet ikke går opp og skoleveien er utrygg.